Tommy Sørbø - Det forsvunne kunstverk
Tommy Sørbø - Det forsvunne kunstverk
”Unnskyld, men den damen til høyre i forgrunnen, likner ikke hun litt på Oda Krohg?” Jeg fikk spørsmålet under et kåseri om Edvard Munchs livsfrise for et par år siden.
Edvard Munch, Aften på Carl Johan, 1892. Olje på lerret, 84,5x121 cm, Bergen, Rasmus Meyers samling. © Munch-museet/Munch-Ellingsen gruppen/BONO 2008
"Ja, jo…det kan vel være”, svarte jeg. ”Men jeg tror det er tilfeldig.”
”Ja, men de går jo på Karl Johan. Og da må det vel være Stortinget han har malt til høyre i bakgrunnen der, og rett over på den andre siden ligger Grand. Det var der bohemen pleide å vanke. Og hadde ikke Munch et forhold til Oda Krohg, da?”
Jeg får ofte sånne innspill, når jeg reiser rundt og holder foredrag om kunst. I de årene jeg arbeidet som museumslektor ved Nasjonalgalleriet med omvisninger, gikk det nesten ikke en dag uten at noen ville vite et eller annet om Edvard Munchs kjærlighetsliv.
Dyneløfting
Jeg tror det er flere grunner til at dette biogra-fiske perspektivet er blitt så populært. For det første er det pikant. Som all dyneløfting trigger det nysgjerrigheten vår. At en kulturkjendis som Munch har levd et så spennende liv med så mange andre kultur-kjendiser, gjør at vi gjerne vil vite mer. Bohemenes løsslupne liv er fulle av artige anekdoter, og et ypperlig råmateriale for filmer, musikaler og romaner. En slik gjendikting av epoken fungerer på mange måter som den opplyste middelklassens svar på Se og Hør.
Bohemen
For det andre er det lettere i dag enn tidligere, å kunne identifisere seg med Munch og hans bohemvenner. For samtiden var de dekadente og truende fremtoninger, mennesker som utfordret sin samtids sannheter. I dag er mesteparten av det de sto for blitt en selvfølge. Deres hedonisme, ønsket om å leve i nuet og kravet om øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, er blitt til en av forbruksamfunnets og turbokapitalismens viktigste forutsetninger. For bohemene var ”har du lyst, har du lov”, et kamprop, som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på 1800-tallets pliktoppfyllende og dydige besteborger. I dag er det et slagord for Sydenreiser og spaferier. Bohemens kamp for fritt å kunne få realisere seg selv i alt fra kjærlighetsliv til arbeidsliv forår-saket i sin tid skandaler og politi-anmeldelser. I dag er deres selvrealisering pensum på skolen, og en bærebjelke i barneoppdragelsen.
Bohemen kalte seg selv for ”samfunnets for tidlig fødte barn”. På den måten passer de ypperlig inn i vår oppfatning om at de var heroiske forløpere for våre egne verdier. Det er ikke for ingenting at Oda har vært et av de mest popu-lære jentenavn de siste årene.
Terapi1>
For det tredje liker vi å tenke at Munchs kunst har en terapeutisk funksjon. I et terapeutisk samfunn som vårt, har vi blitt vant til at kunst egentlig uttrykker noe annet. Det å ta ut dyret i seg er nemlig ikke lenger forbeholdt shamaner, kunstnere og psykotiske, det er noe en hver som vil unngå kjevespenninger, utbrenthet og dårlig fordøyelse bør gjøre en gang i mellom. Og har man ikke kunstutdanning, pensel og lerret, ja, så gjør fingermaling, primalskriking og fridans samme nytten. Det handler nemlig ikke om å mestre et håndverk. Det hører fortiden til. Kunstverket selv er bare overflate. Et symptom. Et tegn. Noe som viser til en bakenforliggende psykisk realitet hvor verkets dypere mening ligger skjult. Og denne meningen er ikke i første omgang beregnet på betrakteren, men på produsenten. I den forstand er ikke ”Aften på Karl Johan” noe annet enn en avansert form for mentalhygiene, en overlevelsesstrategi for nevrotikeren Edvard Munch. Et sted der han kan bearbeide sine mørke krefter.
Kunstverket forsvinner
Problemet med disse perspektivene, er at ”Aften på Karl Johan” blir uvesentlig. Maleriet selv blir bare et påskudd til noe annet. Det er alt omkring verket, den såkalte konteksten som fanger interessen. Jeg mener ikke at den er uvesentlig. Det finnes sikkert tusener av biografiske, idehistoriske, sosiologiske, psykologiske, sosialantropo-logiske og historiske forhold som ville kunne bidra til å kaste nytt lys over Munchs verk. Og dessuten er det ingen tvil om at det allerede i vårt blikk og vår fortolkning ligger mange føringer som det er viktig å være seg bevisst, om vi ønsker å forstå verket fullt ut. Det jeg er redd for, er at det stopper der. At når vi har latt oss underholde av Munchs kjærlighetskrangel med Tulla Larsen, trekantdramaet med Christian Krohg, Oda, og Edvard og historiene om Hans Jæger, ja, så er vi forsynt. Vi glemmer at det henger et maleri foran nesa vår som også vil ha et ord med i laget.
Angsten
Sant å si har jeg nesten glemt det selv. Så langt har jo denne artikkelen nettopp handlet om konteksten, nemlig hvordan vi betrakter kunsten. Munchs maleri har jeg knapt nevnt. La meg derfor spole tilbake til innledningsscenen; kåseriet mitt om Munch. På spørsmålet om bohemen og Oda Krohg svarte jeg sånn:
”Glem enkeltmenneskene! Aften på Karl Johan” handler først og fremst og noe allmennmenneskelig, nemlig angsten. Munch har, bokstavelig talt, sett angsten i hvitøyet. Se på menneskene! Ansiktene deres er som masker. De er fremmedgjorte både overfor seg selv og andre. Midt på den kjente og trygge Karl Johan vandrer spøkelsene omkring. Dette er livets vrangside, en verden spissborgeren har fornektet, men innerst inne frykter mer enn noe annet.”
Jeg la ut i det vide og brede om eksistensialisme, Kirkegaard og Heidegger. Om angsten som grunnstemningen ved tilværelsen, og om døden som en forutsetning for livet. Jeg trakk inn Munchs livsfrise, og forklarte at han ønsket å skildre menneskets liv fra vugge til grav. Til slutt sa jeg at han ville vi skulle føle den samme ydmykhet og høytid overfor hans kunst, som når vi gikk inn i en kirke.
”Du verden, så spennende!” var svaret jeg fikk. ”Man skulle nesten tro du hadde sittet på Grand og drukket absint du også.”
Tekst: Tommy Sørbø: