Kinas fremste samtidskunstnere hos Saatchi Gallery i London.
Kinas fremste samtidskunstnere hos Saatchi Gallery i London.
Tenk deg fornemmelsen etter at du har skvist smaken ut av en tyggegummi, du får trang til å spytte den ut. Tråkke den ned i asfalten og lirke fram en ny fra pakken. Kjevene er trøtte og stive, spyttkjertlene jobber på spreng, og en gryende følelse av sult har meldt seg i mageregionen. Du vil ha noe mer, noe som kan mette og gi næring. 24 av Kinas fremste samtidskunstnere ga oss noe å tygge på gjennom vår kunstreise i Saatchi Gallery i London.
13rom i fire etasjer stod foran oss i den ærverdige bygningen i en av Londons finere strøk, Chelsea. Et par dager er gått siden åpningen og Kunst for Alle smetter inn mellom de gedigne søylene ved inngangspartiet på jakt etter påfyll av samtidskunst. Vi får en katalog i hånda og glir inn. Det første som møter oss er en modell av en spøkelsesaktig by laget av hundeleker til å bite i. “Love it! Bite it!” av kunstneren Liu Wei er en parodi på forbruk. Byen skal gi oss et pust av vestlig historie fra Colosseum (romertiden) fram til Guggenheim (nåtiden), bygg vi drar kjensel på i den langstrakte byen av vaklende bygninger. Den virker forlatt og nedstøvet. Menneskene er borte og byen står tom tilbake. Vi går videre med en følelse av fremmedgjorthet.
Personlig og politisk
Skulpturen “Ash head no. 1” av kunstneren Zhang Huan. Et digert hode av stein dekket av aske fra Shanghais templer, plassert oppå en tralle eller en form for alter er neste stopp. Hodet er halvt, nederste delen er borte og øynene er lukket. Vipper kan skimtes i de lukkede øynene. Huans arbeider er både personlige og politiske kan vi lese i galleriets katalog, og skulpturen kan ses på som et selvportrett og som et politisk ikon på kulturrevolusjonen. Vi lar blikket gli rundt i rommet. På en av veggene henger et kjent fotomotiv. Et kinesisk fly skutt ned av japanerne under den andre krigen mellom Kina og Japan er gjort om til maleri. Bildet er i sort - hvitt og med røffe penselstrøk, som tar oppmerksomheten bort fra selve hendelsen. Det hviler en ro over det estetiske bildet. Flyet blir båret, hvilende på en påle foran og bak, av kineserne.
Anonyme og upersonlige
I rom nummer tre henger en rekke portrett av Zhang Xiaogang inspirert av familiefoto fra kulturrevolusjonen. Menneskene på bildet er nærmest identiske. Støpt i samme skje fremstår de som anonyme og upersonlige. Blikket er tomt, og de ser rett inn i kamera med en smal alvorlig munn. Bildene er ufokuserte og alle har en fargeflekk i en pastellfarge over venstre kinnbein eller foran øyet. De er merket. En annen rød tråd er også gjennomgående i bildene, bokstavelig talt. På noen av portrettene går den inn i øret, som på bildet “My Dream: Little General” hvor vi ser en gutt i uniformsjakke og lue. Uniformen som skal symbolisere makt
mister fort sin autoritet når vi ser at han er naken nedentil. Mannen på bildet blottlegger sine edleste organer, han er avkledd og virker komisk. Den røde tråden går ut av bildet og fortsetter på neste og inn i halsen eller ved brystet på de portretterte. Med Kinas lukkede samfunn i bakhodet er det nærliggende å tolke dette som overvåkning av menneskene, som virker ufri og bundet.
Tittelen “A Big Family” med tre personer aner vi ironien i, når vi vet at Kina har en streng kontroll på befolkningsveksten. Har du mer enn ett barn, mister du sosiale rettigheter i landet.
Forventninger og krav
Det er flere arbeider som gjør inntrykk i det store galleriet, som de 15 skulpturene som henger etter beina i taket i utstillingslokale nummer 10. Nakne ”menneskekropper” i full størrelse med et nummer og signatur på ryggen. Eller den nærmere 2 meter og 70 store skulpturen “Your Body” av Xiang Jing, av en naken kvinne med store glassaktige øyne som ser tomt framfor seg. Håret er snauklippet og hun sitter nedseget på en simpel treskammel. Hun virker utilstrekkelig og sårbar. Kvinneskikkelsen får oss til å tenke på krav og forventninger til dagens jenter i form av utseende og vellykkethet.
Morsomt og tankevekkende
Vi beveger oss videre til Sun Yuan og Peng Yus engel som ser ut som den har krasjlandet fra himmelen, liggende på gulvet i utstillingsrom 9. Figuren er i full voksen størrelse, har sølvgrått hår og er ikledd en silkekjortel. Det som skiller den fra tradisjonelle ”engleskikkelser” er vingene, ribbet for fjør. Nakne fuglevinger. Et makabert og komisk syn. Morsomme og tankevekkende er også de svært så naturtro kroppene som kjører rundt i elektriske rullestoler. De 13 mannlige skulpturene kunne glidd rett inn på Madame Tussauds vokskabinettet med sin naturalistiske utforming. Pigmentflekker på hendene, blod-årer og hår som stikker ut. Nifst levende, eller rettere sagt halvt døde tar de seg fram i rullestolene, krasjer borti hverandre og ruller videre. Flere er mistenkelig like verdens ledere, vi ser likhetstrekk med både Cubas Fidel Castro og Palestinas avdøde president Yassir Arafat. Sun Yuan og Peng Yu tydeliggjør her hvem verden styres av eller har blitt styrt av, en gjeng fra geriatrisk. En tankevekker og absolutt noe å tygge på.
Tekst og foto: Lise-M. Vikse Kallåk