Paul Klees arabiske akvareller
Paul Klees arabiske akvareller
Den 6. april 1914 dro et kreativt trekløver over havet fra Marseille til Nordafrika. For sveitseren Paul Klee hadde dette første møtet med arabisk kultur stor innflytelse på hans videre utvikling som kunstner. To ukers opphold resulterte i 44 akvareller og hundrevis av skisser og tegninger.

Minner fra en studiereise i Tunis
En romantisk aura lå over hele den arabiske og orientalske del av verden. Flere av Europas kjente malere lot seg inspirere og forføre. Delacroix malte kvinner fra Algier så tidlig som i 1834. Senere ble, blant andre Renoir, med på den svulmende trenden. Maleriene viste yppige kvinner behagelig henslengt på divaner omgitt av silkeputer og tunge gardiner i eksotiske mønstre og farger. Men de tre germanerne derimot fokuserte hovedsakelig på farger, lys og linjer. Menneskene i deres bilder ble en fjernere og mer upersonlig del av helheten.
I en fremmed verden
Paul Klee, med barndomsvennen Louis René Moilliet og tyskeren August Macke, fikk opphold og base hos den sveitsiske legen Dr. Jäggi i Tunis by. Da alt det praktiske ble tatt hånd om av husets tjenerskap, kunne de tre gi seg hen til et intensivt, men ustressende arbeid. Den karrige naturen med sine fremmede vekster, byenes egenartede arki-tektur og det eksotiske folkelivet ble festet til papir, i form av skisser, pennetegninger, eller akvareller. Den 35-årige Klee befant seg plutselig midt i en tusen-og-én-natts eventyrlige atmosfære og gjorde første kveld følgende dagboknotat: ”Hodet fullt av nattlige inntrykk. Kunst – natur – jeg. Gikk straks i gang med arbeidet.” Trioen reiste også rundt i omgivelsene. Etter besøket ved kysten og St. Germain mente Klee: ”Jeg har sikkert laget 50 skisser i dag.”. Og fra Hammamat beskrev han byens murer med buer og tårn og de enorme ”veggene” av kaktusplanter, i entusiastiske vendinger. Raskt - og med barnlig lekende enkelhet, fikk inntrykkene billedlige uttrykk.
”Fargen og jeg er ett. Jeg er maler.”
I Tunis var det først og fremst det milde, intense lyset og naturens farger - gul, grønn og terrakotta – som fanget Paul Klee’s artistiske blikk. Men ikke mindre viktig skulle arkitekturen vise seg å bli. Husenes enkle, rette former og flate tak ble for ham raskt til mindre, firkantede felter, som fylte hele papiret. Slik forente han på en kreativ måte den tunisiske byarkitekturen med sin egen billedarkitektur. Resultatet av Tunis-reisen ble til den meget personlige og lett gjenkjennelige ”firkant-stilen” som han holdt fast ved i flere årtier.Det spesielle arabiske lyset ga flatene kontraster, spill og uendelige avskygninger. Tett ligger farge mot farge. Lys mot mørke. Avgrenset – men samtidig flytende i hverandre. Palmer og kaktus strutter enkeltvis i været – mykner opp flatene, små og lekne. I det fjerne skimtes en by. Med en tynn og skøyeraktig strek innlemmer han også et par menneskefigurer – nærmest som aksenter. I Tunis- bildene aner vi det som ble stadig mer tydelig – nemlig hans musikalitet, den lune humoren og evnen til å fabulere primitivt og satirisk.

Paul Klee - slik August Macke så ham under Tunis-reisen i 1914. (Macke falt samme høst som soldat i 1. verdenskrig.)
Hvem var han?
Paul Klee ble født i nærheten av sveitsiske Bern 1879. Etter artium var han et år i München hvor han fikk undervisning i tegning og maling. De nærmeste årene var han hyppig på besøk i denne viktige kunstbyen, hvor han senere bosatte seg med sin unge brud. 1908 var han med på en større utstilling i Berlin, året etter kom første separatutstilling i hjemlandet. Senere var han med i kunstnergruppen ”Der Blaue Reiter”. Først fem år etter Tunis malte Klee sitt første oljebilde. Det følger senere samarbeid og undervisning ved Bauhaus i Weimar og Dada-kretsen i Zürich. Han reiste til Spania, Frankrike, Egypt og var flere år professor ved Kunstakademiet i Düsseldorf, før han returnerte til Bern. Han traff Kirchner, Picasso og flere andre av tidens viktige kunstnere. Bare seksti år gammel døde Paul Klee i den italienske delen av hjemlandet. I dag finnes bildene hans i større og mindre privatsamlinger og muséer rundt omkring i verden.
Tekst Aase Rostad