De forfalskede krystallhodeskallene

Folk reagerte med både forbauselse og vantro da de to første krystallhodeskallene ble presentert for verden på begynnelsen av 1900-tallet. Man hadde imidlertid sett slike precolombianske objekter før, ikke minst i levninger etter de blodige maya- og aztek-kulturene der det bokstavlig talt vrimlet av hodeskaller både i arkitektur og religiøse objekter. Men disse krystall-hodeskallene var av et helt annet kaliber. De var nemlig laget av hard kvartskrystall som var skulpturert på en mesterlig måte ved hjelp av primitive verktøy. Deretter hadde de fått en veldig glatt overflate ved at generasjoner av indianere tålmodig hadde slipt dem – antok man. Krystallhodeskallene vakte oppsikt, ble innhyllet i myter og tilskrevet sterke spirituelle og magiske krefter. Men var de det de så ut til å være? Og hvor stammet de egentlig fra?

En forskningsassistent gjør et funn

Det var først på 1800-tallet at arkeologien ble interessant, da arkeo-loger reiste verden rundt og gjorde utgravninger. Mange store ekspedisjoner ble også sendt til Mexico, men det var imidlertid ikke under disse utgravningene at de to første krystallhodeskallene så dagens lys.
Den første hodeskallen dukket opp på verdensutstillingen i Paris i 1878 etter at eieren, Alphonse Pinart, hadde donert den til Musee de l´homme, det daværende etnografiske museet i Paris. Den andre krystallhodeskallen ble innkjøpt av The British Museum i 1898 av den berømte juveleren Tiffany & Co i New York. Museet ville selv-følgelig bekrefte autentisiteten før et eventuelt kjøp og ansatte derfor en av landets ledende eksperter, Sir John Evans. Evans fastslo at krystallhodeskallen virkelig var pre-colomiansk, hvorpå hodeskallen ble innkjøpt av museet. Det var ikke uvanlig at de to hodeskallene hadde dukket opp via private og kommersielle kilder. Da som nå fantes det gravplyndrere som forutså den kommersielle verdien av slike ettertraktede gjenstander.
Den tredje krystallhodeskallen ble funnet av F. A. Mitchell-Hedges, en engelsk eventyrer som utga seg for å være arkeolog. Men han var også mye annet; en lurendreier, spillehai, og i en periode sannsynligvis spion for den britiske etterretningstjenesten. Formålet med utgravningene hans var å finne skatter. Han manglet totalt arkeologisk metode, derfor så utgravningene hans i etterkant ut som en slagmark. Mitchell var alltid tilbakeholden om hvordan han hadde kommet over sine funn. Hans adoptivdatter, Anne Le Guillon Mitchell-Hedges, flettet faktisk sammen en historie om at det var hun som hadde funnet hodeskallen under en utgravning i Belize i 1927. Deretter havnet den i hennes eie.
Anne og hennes far satte for alvor i gang kulten rundt krystall-hodeskallene. De hevdet å ha oppdaget en gammel legende som sa at det fantes 13 krystallhodeskaller som inneholdt informasjon om menneskets opphav og fremtid. Legenden fortalte også at dersom alle hodeskallene ble samlet på ett sted, ville eksistensens dypeste hemmeligheter komme for dagen. I løpet av de siste 40 årene hadde hode-skallene blitt tilskrevet alle mulige slags egenskaper og opphav. Blant annet at de ble gitt av utenomjordiske vesener til urinnvånerne i det forsvunne Atlantis, at de hadde reist med tempelridderne på korstogene, og at de da hadde sendt ut merkelig lys og lyd som kunne spå fremtiden. Disse legendene førte til at New Age-bevegelsen trodde at hodeskallene hadde sterke legende krefter. Og så dukket det opp en fjerde hodeskalle.

Portrett av Eugène Boban, tatt i Mexico.

Vitenskapen tar til vettet

I 1992 mottok The Smithsonian en pakke med en donasjon: en krystallhodeskalle. Giveren var anonym, men forklarte at han hadde kjøpt den i Mexico i 1960, og at den hadde opphav fra aztekerne. På The Smithsonian begynte man å utforske hodeskallen med teknisk analyse. Det førte til at de andre hodeskallene også ble undersøkt med både elektronmikroskop og røntgenkrystallografi. Det viste seg at hodeskallene faktisk ikke var laget med primitive verktøy. Da ville de nemlig ha hatt ujevne merker, men disse merkene var jevne. Dette betydde at de hadde blitt laget med mekaniske verktøy som først ble tilgjengelig på 1800-tallet. Etter disse undersøkelsene begynte man å grave i proveniensen.
Det viste seg at de to hodeskallene i London og Paris opprinnelig var eid av franskmannen Eugène Boban. Han hadde bosatt seg i Mexico på 1860-tallet, og etablert seg som forhandler, samler og arkeolog. Han var medlem av flere vitenskapelige foreninger, men fikk raskt rykte på seg for å være uærlig. Blant annet da han, ifølge en korrespondanse man har funnet fra en engelsk antikvitetshandler i Mexico, ”prøvde å selge en glassimitasjon av en aztek hodeskalle som han hadde skaffet i Tyskland, til Nasjonalmuseet i Mexico”. På 1800-tallet var Tyskland for øvrig det fremste sentrum for krystall-skjæring. Forretningene i Mexico gikk dårlig for Boban, så han dro heller til New York hvor han begynte å selge krystallhodeskallene sine – som senere kom til å fengsle verden.
Etter at de tekniske undersøkelsene ble utført, er det i dag ingen i den akademiske verden som tror at hodeskallene er ekte. På de tre museene er de for øvrig utstilt som ”1800-talls-objekter, ikke av opphav fra aztekerne”. Dette hindrer imidlertid ikke troende i ulike grupper i å fortsatt være overbevist om hodeskallenes kraft. De har faktisk også stor kommersiell kraft. Se bare på tittelen til den siste Indiana Jones-filmen: ”Indiana Jones og krystall-hodeskallens rike”.

Tekst Michael Dee
Oversatt av Cecilie Tyri Holt