Billedkunstneren Mona Grønstad uttrykker seg gjennom akvarellen.

I 2006 fikk Mona Grønstad (50) antatt 1 akvarell på Høstutstillingen. Året etter 3. Det føltes som et gjennombrudd, forteller Mona Grønstad. Lenge har akvarellen vært lite synlig på kunstscenen. Den har blitt sett på som et skissemateriale for større arbeider innen akryl eller olje. - Da bildene mine ble antatt på Høstutstillingen, følte jeg at akvarellen hadde fått en anerkjennelse. En bekreftelse på at det var riktig å satse på akvarellen som medium, sier Grønstad.

Et lite gult hus i skogen

Den oransjefargete katten Pontus ligger krøllet sammen i vinduskarmen i Mona Grønstads atelier. Kanskje drømmer den søtt om sommerens mus, mens den ser ut på et landskap malt i vinterens gråblå farger. Musene er nok ikke like lett tilgjengelige nå når vinteren har gjort sitt inntog. Katten hopper raskt ned når vi kommer inn og forstyrrer dens hvile.
I det koselige huset i Ski bor Mona sammen med sin kunstnermann Morten Gran. Huset har vokst og utviklet seg med dem; det var opprinelig en gammel tømmerhytte som tilhørte Mortens foreldre. De gamle tømmerveggene har fått stå, enten lutet eller malt, og i tillegg er det kommet både stue og bad og stort, trivelig kjøkken malt i en blåfiolett farge. Huset har flere nivåer, trapper og vinkler og stuer med gamle klenodier og møbler som glir inn i et kreativt miljø. Her er friske roser og potteplanter som tydelig trives bak de store vinduene. På veggene henger mange av Monas arbeider, både flotte kulltegninger, grafiske verk og de store akvarellene, som krever sin plass.

Kunstnerkarrieren

Billedkunstneren Mona Grønstad er egentlig fra Rena. Etter skolegang med fokus på tegning, form og farge søkte hun seg inn på SHKS (Statens Håndverks- og Kunstindustriskole), som hun fullførte i 1985 med Diplom, på linje for grafisk. Hun flyttet til Kolbotn og fikk arbeid i reklamebransjen. Imidlertid fant hun seg ikke til rette der og valgte å satse mer på egne ting. Parallelt hadde hun også oppdrag innenfor Kulturskolen og den Kulturelle skolesekken, noe hun fortsatt har, og som hun føler gir mye til hennes eget kunstnerskap. I tillegg til at det er verdifull erfaring. Hun synes at hun har hatt en stigende suksesskurve i sin virksomhet og har vært aktiv som billedkunstner de siste 10 – 15 årene.
- Har du arvet dine kunstneriske gener?
- Nei, ikke i det hele tatt. Mine foreldre var i hotell- og restaurantbransjen. Du husker kanskje det flotte, store tømmerhotellet på Rena? Der trådte jeg mine barne-sko, forteller Mona. – Hotellet brant dessverre ned. Mona jobbet en stund med akrylmaleriet, både på lerret og på pleksiglass, samtidig som hun også laget grafikk og kulltegninger.
- Når kom akvarellen inn i ditt liv?
- Vel, den har jo alltid vært der, den hører med til utdanningen, men da mest som skissemateriale til større arbeider i akryl eller olje. Det synes jeg for øvrig er feil. Akvarellen burde få mye større oppmerksomhet enn den får i dag. Den er dessverre lite synlig i galleriverdenen. Den lider under det å være en skisse – som tegningen også lenge har gjort. Men nå er den liksom kommet seg inn i varmen. Tegningen altså. Fått anerkjennelse. Jeg ble veldig glad da jeg fikk antatt 1 akvarell på Høstutstillingen i 2006, og så 3 i 2007. Da skjønte jeg at dette var noe å satse videre på.
Maleriene til Grønstad er som oftest store. Formatene ligger fra 50 x 70 cm til 70 x 100 cm. Innimellom blir det også mindre bilder; de er gjerne studier for de større arbeidene, men kunstnerisk er de fullt på høyde med de store. At akvarell som medium har blitt akseptert, vises ved at bildene hun lager selger. Prisene varierer med formatet, og de store ligger i prisklassen rundt kr 30 000.
I 2007 var Mona festivalutstiller i Elverum i Elverum Kunstgalleri. Og senere i år, nærmere bestemt 19.9. – 18.10. skal hun ha separat-utstilling i samme galleri. Litt nærmere i tid, nemlig etter påske, skal ekteparet Grønstad – Gran ha utstilling sammen i Ski Kunstforening. I 2010 skal Mona ha en stor separatutstilling i Skien. Planene er klare.

Teknikk

Mona Grønstad jobber lenge med akvarellene sine. Hennes måte å male på har kommet til gjennom prøving og feiling. Utprøvinger og forskning. Det er ikke tilfeldige tilkommelser, men resultat av både inntrykk, reiser og studier. Bildene blir nøye skissert opp på forhånd, og der hun vil ha lys, taper hun. Ja, hun bruker maskeringstape og ikke gummimaskering. Hun synes gummimaskeringen gir for skarpe konturer, mens maskeringstapen lar noe flyte inn og gi litt diffuse overganger/konturer. Det liker hun og synes det gir et eget uttrykk til bildet.
- Jeg jobber i grenselandet mellom det strenge, kontrollerte og det som lever,…
- Hvor nøye er du, - fukter og strekker du papiret slik det står i bøkene? Jeg ser meg rundt i atelieret hennes og ser jo der svaret på mitt spørsmål. En diger plate står klar til bruk. Skikkelig tapet med papirtape, - ikke maskeringstape. Her er det ikke noe ”slinger i valsen” hva papirstrekking angår. En annen ting som viser at tilfeldigheten ikke råder, er at alle bildene hun er fornøyd med og som kommer videre til et galleri, alltid blir montert i hele sin bredde, dvs at avslutningen på bildet synes.
- Kan du gjøre feil og vaske ut?
- Måten jeg maler på er veldig direkte. Gjør jeg noe feil, er det ikke så mye å gjøre. Vasker jeg ut for mye syns jeg fargene dør og mister mye av sin glød som de får fra det rene hvite papiret. de kan lett bli grå eller grumsete. Min måte er nok nærmere den amerikanske, enn den nordiske måten å male akvarell på. I og med at jeg må fullføre de bildene jeg begynner på, eller kaste dem, blir det ofte flere bilder som ligner hverandre, og det igjen blir til serier. De har likheter.
- Hvilke farger bruker du?
- Som oftest bruker jeg Old Holland i puter eller tuber. Og store pensler, selvfølgelig. Ellers maler hun både vått-i-vått og på tørt papir. Ofte bruker hun også en dusjeflaske som hun sprayer et slør av vanndråper på arket med, slik at vannet følger dråpene og skaper et eget mønster. Så lar hun fargene nesten tørke, før hun løser dem opp med vann igjen. Da flyter fargene utover. Noe suges så opp for å skape lysere felter. Og mange laserende lag skaper dybde.

Tanker om akvarellkurs

Ofte starter en akvarellmaler sin utvikling gjennom et kurs. Hva med Mona?
- Å gå på kurs kan være bra for å få inn teknikker, se hvordan vannet flyter og fargene blander seg. Og det kan være en fin måte å komme i gang på. Men man må også passe seg for ikke å bli fanget av teknikken, av en annens teknikk for å si det slik. Jeg synes det er viktig å komme seg ut av slike rammer og fine sitt eget uttrykk, gjøre egne feil og finne veien sin videre. Da blir det en personlig stil, som er det man bør tilstrebe. Kurs passer for noen, ikke for alle.

Grønstads tema

Tradisjonelt innen akvarell er det landskaper som dominerer. For Grønstad er det ofte det urbane, et rom, ute eller inne, med eller uten mennesker. Det er teknisk veldig krevende, og i tillegg skal hun jo ha med seg budskapet. Ja, for et bilde kan ikke bare være teknikk!
- Hva ønsker du å formidle?
- Det er nok det mellommenneskelige, det at relasjoner blir mer tydelige i det urbane miljøet. At folk møtes, skilles, går videre. Typisk for bildene er at jeg står i betrakterens sted. Ser noe utenfra, og jeg er ikke sikker på om jeg er invitert inn. Dette blir perspektiver som ofte benyttes i film. Man får et glimt av en virkelighet, en hverdagssituasjon på en kafé, eller et sted hvor stoler ligger hulter til bulter. Kaos. Hva har skjedd her? Menneskene er borte,…
- Uff ja, jeg får assosiasjoner til Mombai og massakren der, sier jeg, da vi ser på et av bildene hennes. Dette er refleksjoner Mona er godt kjent med. Hun har også hatt tema på bord; bordet er også en arena hvor folk møtes, ting skjer, avtaler signeres, historier fortelles. Og stoler er tema. I atelieret hennes har hun mange gamle stoler som hun ikke har hjerte til å kvitte seg med. De har vært i familien lenge, fulgt med fra sted til sted. De blir som gestalter i bildene, minner fra fortiden, hvem har sittet på dem, hvorfor og hvor? Her ligger det mye historie.
- Apropos film, sier Mona. - Jeg skal ha en større utstilling i 2010, og da har jeg tanker om å jobbe med akvarellen opp mot film. Nylig hadde jeg utstilling i Galleri Gulden, hvor jeg presenterte selve maleprosessen i form av en animasjonsfilm. Den ble vist på utstillingen til stor glede for mange av de besøkende. Og de som kjøpte bildet som filmen viste, ville jo ha filmen også!

Inspirasjon

En av Grønstads viktigste inspirasjonskilder er reisen. Sammen med sin mann, maleren Morten Gran reiser de ofte på studieturer til utlandet. En av de viktige reisene var til Cuba i 2000. Det var da hun begynte med akvarell for alvor. Den var praktisk og lett reisbar, for å si det slik. Da ble inntrykkene raskt skisset ned både i strek og akvarell, ja de satt ofte på stedet og malte. Da hun kom hjem fra denne reisen gikk turen rett til Namdalen, hvor hun hadde fått et stipend. Det var en stor kontrast. Bildene fra Havanaoppsto på atelieret i ettertid. De gamle husene med søyler, - livet skjer mellom søylene, som gamle historiebærere. Senere var hun i Telemark en periode og lot seg inspirere av båtene på kanalene. Dette førte videre til at skip ble et motiv – også en gestalt med mange historier i seg.
- Når jeg ser på hva jeg har jobbet med over tid, ser jeg at arbeidene lenker seg sammen og blir til temaer som opptar meg og hører sammen.
- Er det viktig for deg å reise?
- Ja, det betyr og gir mye. Det setter spor og gir innspill til nye bilder. Vi var nylig i USA for eksempel. Målet var å oppsøke en skrotningsplass for gamle krigsskip. I San Fransisco. Det var et prosjekt i seg selv og veldig vanskelig tilgjengelig. Etter mye om og men fant vi frem til et firma som fikk oss dit sjøveien. Det var en underlig opplevelse, og jeg tror vi var de siste som fikk adgang til dette stedet. Dette blir nok motiver for meg fremover – litt som skjønnheten og udyret. Det vakre i det stygge, og uhyggen og alvoret som ligger under.
- Har du noen forbilder innen kunsten?
Hun smiler og sier at mange sier at bildene hennes minner om Lars Lerins. Og hun ser klart den koblingen, men hun har også stor sans for Edward Hopper, David Hockney og en amerikaner ved navn Robert Bechtle. De har en annen akvarelltradisjon i USA. Den er mer nasjonalromantisk og realistisk. Den er kanskje mye mer et håndverk der borte, konkluderer Mona Grønstad. Katten Pontus smyger seg inn i atelieret igjen. Den vil ha tilbake plassen i vinduet. Jeg tar hintet og takker for meg.

Tekst og foto: Toril Kojan
Foto av maleri: Mona Grønstad