Oslo Art Fair – ny arena for kunst?

Gallhøpiggen er vårt sportslige turmål. Japanerne tilber sitt hellige Fuji, og sveitserne reklamerer med Matterhorn. Mytene omkring verdens høyeste topper er mange. Ikke minst fordi vi med ”bena på jorden” aldri er nærmere himmelen enn på de høyeste tindene.

Til en hver tid har vi mennesker drømt om å bestige og beherske klodens steinete kjemper. Fjellene som beskytter og truer, frister og skremmer. Enten vi er eventyrer eller eneboer, klatrer - eller kunstner. Mystikken, som omgir høyfjellene, holdes levende med sagn og fabler. Og ingen kan nekte for fjellenes magisk tiltrekningskraft. Selv om toppene først og fremst ble beseiret av modige menn, er det interessant å oppdage at flere kunstnere forbinder kvinner og fjell.

Mount Fuji-reisens mål

Utagawa Hiroshige var en av de siste store japanske kunstnerne, som arbeidet med tretrykk i den kjente Ukiyo-tradisjonen. Landskapstrykk ble ofte laget i serier – som en slags reiseskildring av etapper på veien mot det store målet. Bildenes ofte dramatisk scenografi og lyriske scener fulle av kunstferdige detaljer - fascinerer oss i vesten. Selv om Hiroshige økonomisk sett var en suksess mens han ennå levde, var det senere Europa som for alvor ”oppdaget” ham. Når landskap, interiør, blomstrende kirsebærtrær - eller et par svømmende fisker - kombi-neres med sirlig kalligrafi, styrkes den fascinerende annerledesheten. Man regner med at Hiroshige ble født i 1797 og ble 62 år gammel. Allerede som tiåring viste han kunstnerisk talent. Etter innføring i maling gikk veien til utskjæring av treblokker til trykking av bilder. Gjennombruddet kom omkring 1832-34 med serien ”53 Stations to the Tokaidö”.

Fjellet i plakatkunsten

I østerrikske Tirol begynte man allerede omkring 1900 å trykke kunstnerisk utformede turistplakater. Med fristende bilder av praktfull og vill natur skulle ennå flere feriereisende fristes til rekreasjon og sport i fjellheimen. Plakatkunsten utviklet seg på den tiden mot større formater og stadig enklere, grafiske budskap. Tirol er, også i dag, blant Europas dyktigste alperegioner til å videreutvikle og fremheve sitt naturlige potensialet som feriemål. I 1972 tegnet Ernst Insam beste forslag til konkurransen om årets turistplakat. Etter elektrolære studerte han kunst i Wien, ble spesielt opptatt av akvarell og vant flere priser for sine plakater. Her viser han hvordan enkle linjer og få - men kraftfulle farger - skaper optimal virkning. Budskapet er klart: Tirol legger vekt på det ekte og enkle, prøver ikke å forføre, men underslår heller ikke sine sterke sider.

Den danske bjergbestigersken

Jens Ferdinand Willumsen malte året 1912 en ”sjældent majestætisk kvindeskikkelse” speidende utover et meget u-dansk landskap. Etter et sommeropphold i Alpene i 1901, var Willumsen betatt av monumentale fjell. Hvilende i seg selv speider bjergbestigersken mot det fjerne. Dette er hans andre maleri med ett og samme motiv. Det første ble bestilt av Hagmanns Kollegium i København. Men da kunstneren senere ikke fikk låne bildet til en nordisk kunst-utstilling i USA, malte han ganske enkelt en ny versjon! Denne utgaven skal være ”lysere, med et mer strålende fargespill og en friere penselbruk”.
Den allsidige Willumsen var født i 1863. Etter utdannelse ved Kunstakademiet i København viste han betraktelig talent innenfor så ulike retninger som foto og grafikk, keramikkproduksjon, malekunst og arkitektur. Interessen for det spirituelle samspillet mellom mennesket og landskapet omkring kom frem i flere av hans malerier. Willumsen oppholdt seg som ung også i Norge og malte fra Jotunheimen. Senere oppsto en rekke komposisjoner etter reiser i Alpene.

Alpekvinnen

Hans Erni er kunstneren som gir fjellmassivet kvinnelige former. Eller kanskje er det omvendt? Henter fjellet sine former fra kvinnen…? Som tegner, grafiker og skulptør – uttrykker Erni sin filosofi om naturens og menneskets samhørighet. Den sveitsiske hundreåringen arbeider hver eneste dag for å vise oss vårt ansvar for omgivelsene, medmenneskene og dyrene på jorden. ”Forandringer og skader, påført av oss mennesker, belaster vår samvittighet”, sier Erni. Nå dreier det seg om vår overlevelse! Etter hans mening fungerer natur og kultur etter de samme lovene. Og menneskenes dialog vokser ut av dette fellesskapet. For Hans Erni betyr å male samtidig å håpe. Selv om han har fremstilt fjellene på mange måter, taler denne pennetegningen sitt tydelige språk. Kvinnen og fjellet er forbundet. Hun ligger trygt forankret i landskapet. Enten hun vokser ut av steinmassene eller langsomt smelter inn dem. Som en helt naturlig del av det totale bildet.

Norges Nasjonalfjell (postkort)

Stetind, eller ”ambolten” innerst i Stefjorden, er ikke landets høyeste – men avgjort det mest sagnomsuste! Fjellet stiger stupbratt opp av havet – og ble i 2002 kåret til Norges Nasjonalfjell. ”Det skal finnes en gullfisk dam på toppen…”, sa man i riktig gamle dager. Men første bestigning knuste det eventyret for hundre år siden. En tysker fikk egen varde. En engelskmann hadde aldri sett noe styggere! Men selveste ’kongen av Stetind’ er filosof og fjelklatrer Arne Næss, som innførte bolteklatring og har beseiret toppen via flere teknisk imponerende ruter.
Kunstmaleren Peder Balke (1804-87) reiste første gang nordover som 28-åring og ble straks forhekset av naturen. Han vokste opp som husmannsgutt på Østlandet - men hadde på den tiden oppnådd studieplass ved Kunstakademiet i Stockholm. I sine erindringer skriver han om opplevelsene nordfra: ”… For i disse nordlige områdene er det naturskjønnheten som spiller hovedrollen, mens naturens levende barn, menneskene, bare inntar en underordnet stilling overfor den.” Motivene derfra - som ble til med et begrenset antall farger og nesten kan ligne et moderne svart/hvitt fotografi – sto i sterk kontrast til den tidens klassisk-romantiske landskapsmaleri. Billedflatens todelthet understreker toppen som fjern, mystisk, uoppnåelig. I tåkeslørets svøpe får det 1.392 m høye steinmassivet et overjordisk og religiøst preg.

Thomas Falstads kjempe

”The Giant” kan gi inntrykk av å være - intet mindre enn – et post-apokalyptisk dolkestøt mot himmelen. Men Thomas Falstads (1977) isende skarpe kjempe er samtidig en påminnelse til oss mennesker om vårt ansvar for jordens miserable tilstand. Med ord uttrykker han det slik: ”Kanskje er disse ruinene alt som står igjen etter en tenkt verdensomspennende katastrofe. Dagens situasjon med store spenninger mellom øst og vest og plutselige klimaendringer på verdensbasis, gir næring til disse historier fra fremtiden, og man kan fornemme uviss-heten vi har til kommende tider.” Bildene hans har, de siste årene, vært stemningsrapporter fra en parallell verden. ”En sivilisasjon i kollaps – en dystopisk *, drømmeaktig symbolikk fra en nær fremtid, hvor menneskehetens storhet kun finnes i legendene”, forklarere han nærmere.
Falstads ”Kjempe” er i slekt med Balkes stolte Stetind. Der Balke, kanskje ubevisst, tok avstand fra den billedskjønne og romantiske malestilen i sin tid, gir Falstad oss 144 år senere en bevisst ”fortsettelse”. Hans dystre fremtidsscenario er, blant annet, inspirert av dagens film, litteratur, dataspill og science fiction. ”The Giant” tar utgangspunkt i Paramount Pictures’ logo: En moderne, ”menneskeskapt” fjellkjempe omkranset av ”menneskeskapte” stjerner. Tydelig bevis på hva som vurderes som ”størst og mektigst” i vår kunstige og forgjengelige verden av 2009. *Dystofi: ”Forstyrrelse av den normale ernæring til vev eller et organ”, i følge Kunnskapsforlagets fremmedordbok.

Tekst Aase Rostad

Kunstnere tolker naturens giganter