Thorstein Rittun har funnet sin plass i de tusen hjem og hjerter. En munter mann som maler muntre malerier. Frodig, vakkert, varmt, nært, lekent og sensuelt. Verbene er mange. Kanskje skyldes Rittuns kunstneriske popularitet hans allsidighet; han er både maler, keramiker, bokillustratør, silketrykker og tekstilkunstner. Eller skyldes suksessen den smittende livsgleden i hans arbeider? Homo Ludens "Det lekende menneske", men også det musiske menneske, går som en rød tråd gjennom Rittuns visuelle engasjement.

For skal du lete etter dyster kunst må du gå til andre kilder. I Rittuns lykkelige verden er det sommer, ungdommelig lek, sensuelle følelser og energi hele året, i klare, vakre farger med enda vakrere barn, kvinner og menn. Her er ingen vanskelige symboler eller moralprekener malt inn. Kun et budskap om å glede seg over livet og det å være menneske og ha mennesker rundt seg. Bildene består av figurgrupper hvor alle danser, leker og spiller, eller de bare trives og viser samhold og godhet mot hverandre eller trær, blomster, fulger og dyr.

Det hele startet som liten gutt i Skien. Siden har Rittun tegnet og skapt sin egen verden av livsglede som har fanget så mange smil, beundrerer og veggplass. Ikke minst har det vokst frem en naiv og frodig stil. Man kjenner igjen en "Rittun" på lang avstand og de "Rittunske figurene". Hans far fikk ordnet det slik at den talenfulle sønnen fikk Jacob Eng som tegnelærer på Latinskolen.

I 1947-1950 flyttet Rittun fra Skien og kom inn på Kunstakademiet med Per Krogh som lærer. To år senere debuterte Rittun på Høstutstillingen, og har siden deltatt en rekke ganger. Sin første separatutstilling hadde han symbolsk nok i fødebyen Skien i 1955. Han har laget en rekke keramiske utsmykninger og listen over separatutstillinger er meget lang både kronologisk og geografisk: Bl.a. flere ganger i Kunstnerforbundet, Unge Kunstneres Samfund, Kunstnernes Hus, Galleri Norske Grafikere og Galleri Aktuell Kunst i Oslo, i Galleri Varden ved Moss og i Galleri 1814 på Eidsvoll.

Hver dag går den eldre mannen Rittun med de spill levende øyne og den viltre sveisen (ifølge en journalist) fra Oscarsgate, gjennom slottsparken til arbeidsstedet i Lille Grensen i Oslo. Og hver dag maler han fra klokka 09.00 til 15.00, men ikke på søndager. Helligdagen skal holdes "hvilig" som han selv omtaler det. Ideene får han overalt. Rittun skal ha sagt at han elsker å male kvinner med frodig hår, bryster og hofter. Han bruker likevel aldri modell, og har sitert sin tidligere lærer Per Kroghs kloke ord om at man må alltid se på helheten og at kvinner ser ut som en krukke. Rittuns bilder feirer livets lyse sider. Ikke det at han overser de dystre sidene i livet, men han bruker ikke maleriene som et terapeutisk virkemiddel.

En gang har Rittun forresten førsøkt å male dystert. Det var under utsmykningen av Gravberget kirke i Finnskogen. Ved inngangspartiet til den moderne stavkirken malte han korsfestelsen, men fikk streng instruks fra rådhusarkitekt Poulsson om å male det over. Derfor ble det himmelfart i stedet - uten tvil mer passende til Rittuns ånd slik vi har lært han å kjenne.