- Jeg maler oftest kvinner, menn kan lett bli til selvportretter. Det er enklere å gjøre det annet kjønn til noe generelt og en metafor for menneskelige følelser. Jeg bruker forelegg som modell, og stusser jeg på en albu har jeg min kone. Et bilde er ferdig når et ekstra malestrøk blir stående som en feil.

Da Svein Bolling stilte ut i Galleri K i Bjørn Farmannsgate på Skillebekk i 2001 var hans pastellmalerier er utsolgt lenge før og det var kø utenfor på utstillingsåpningen og slåsskamp om bildene. 6 år tidligere hadde Astrup Fearnely-museet holdt en retrospektiv utstilling, og han ble viet plass i Lillehammer Kunstmuseum i 1997. Hva er det som får publikum til å sloss om bildene til Svein Bolling? Det er mye å lese i bildene til Svein Bolling, men kanskje vel så mye å lytte til. Fortellergleden og -evnen er ikke bare forbeholdt skuespillerne i teaterfamilien Bolling/Dommersnes. Bildene inviterer til undring - og forundring. Som i teaterkunsten finner man både tragedie og komedie. Vi syntes vi hørte både humor og humring.

- Det er disse grafiske piktogrammene da. Det lille skiltet med glasset er en sånn merkelapp fra pappkartonger som gjerne er merket med "Fragile".

Bollings pastellmalerier av ofte vemodige, monumentale kvinne- og mannsfigurer skildrer ikke nødvendigvis personer, men like gjerne forestillinger om noe menneskelig. Sitater fra og referanser til tidligere kunstperioder kan gi en følelse av tidløshet og evigvarende sannheter.

- Jeg prøver å få disse figurene til å formidle noe som er utover nuet.

Reiser både i tid og rom setter sine avtrykk i Bollings bilder, - fortid, nåtid, fremtid.

- Under en tur på Prado-museet i Madrid, fant jeg et bilde som inspirerte meg. Ikke i de store salene for de monumentale kunstverkene, men i en avdeling for middelalderkunst som jeg egentlig slett ikke hadde tenkt å ta meg tid til. I et av bildene der så jeg dette ansiktet, slett ingen sentral figur i bildet, heller en liten statist eller bakgrunnsfigur. Men det er disse små bakgrunnsfigurene - modellen kan ha vært søsteren til maleren eller en tjenestejente eller hvem som helst - som formidler det virkelige livet den gang bildet ble malt, ikke den idealiserte personen som maleriet

Suksessen startet med landskaper i 1970-årene.

- Ofte ilegger man naturen menneskelige egenskaper. Det var å gå rundt grøten for meg. Jeg laget en hundeserie der jeg så på forholdet mellom mennesker og dyr. Hundene representerte menneskelige følelser som frykt, undertrykkelse og aggresjon. Tilslutt skjønte jeg at det var mennesker jeg ville male. Å være menneske er sentrum av labyrinten vi kjenner.

I 1999 i New York kom Bolling til et nytt vendepunkt og ønsket noe mer utover figurasjonen. Slik oppstod de abstrakte Pulsar-bildene. Idag jobber han parallelt med det abstrakte og figurative.

- Jeg har alltid vært interessert i å finne andre former enn mitt eget figurative formspråk, og har lett etter et ekstra formuttrykk å ha på repertoaret. Lucio Fontana gjorde i sin tid et genialt trekk i sine "concetto spaziale" - sine snitt-bilder. På en ren flate gjorde han kun et snitt - og dermed var det skjedd - han hadde skapt et rom. På en måte er det noe lignende jeg tilstreber, men "positivt" i stedet for "negativt" i fotografisk forstand, i det jeg legger lys oppå en mørkere flate. Med strukturen i tillegg dannes det flate og rom, lys og skygge, valører og fargesammensetninger.