Bildene hans er med få unntak abstrakte, og med et lekent formspråk. En abstraksjon er noe av det mest naturlige vi mennesker gjør eller opplever. Når vi ikke må forklare eller prestere innenfor en forhåndsbestemt ramme, så åpner vi opp for nye tanker og muligheter. Vi blir flinkere til å bare være, her og nå som for mange er en kunst i seg selv. Barn er de perfekte abstraktørene, de opplever uten at det må være noe som tilfredsstiller andres forestilling. Alt er her og nå en evig refortelling. I min abstraksjonsprosess starter jeg med å lage en setning, eller sette ord sammen som jeg liker formen på en slags auditativ estetikk. Utifra en ide eller opplevelse som jeg trenger å sette ord på. Ordene eller setningen blir frøene som bildet vokser seg ut av og frem fra. I den andre enden når bildet er ferdig fra min side som kunstner, starter bildet sitt nye liv, og blir til på nytt for hvert menneske som opplever bildet. Det er noe vakkert over en slik reinstallasjon av fantasien. For meg er dette en evig kilde til å ville male, hvert ubeskrevet flate som jeg kan gi liv til er en evig premiere. På denne måten tar en ny eier av et av bildene mine, med seg en premiere videre i sitt liv.