Peter Dahl er utdannet ved kunsthøyskolen i Stockholm i perioden 1958-1963. Han har undervist i maleri, bl.a på Gerlesborgsskolan Stockholm og på Valands konstskola i Göteborg. Han ble senere professor i maleri ved Kunsthøyskolen i Stockholm.

Peter Dahl er en av de mest kjente og mest populære kunstnerene i Sverige idag og han har et svært imponerende utstillingsprogram bak seg med utstillinger i over hele verden.

- ikke ville male menn som leser og kvinner som strikker, men mennesker som elsker og lider.

- Munch var redd for å kjøre bil og parkerte derfor sin bil permanent i bakgården på Ekely i Oslo. Han pleide å tute med hornet bare for å se om det fungerte. Vi ville så gjerne kjøpe bilen, men Munch ville ikke selge den.

- Peter Dahl.

Dahl kom til Sverige som femåring, og krigen gjorde sitt til at familien ble bofast der. Oppveksten i krigsåra synes å ha bidratt til den outsiderstilling som siden har preget ham i forhold til det svenske miljøet. Skolen gikk dårlig, men faren - bror av Chrix Dahl - ansporet guttens kunstnerdrømmer. Aulie og Munch hørte til de første favorittene, men da kampen for å komme inn på Kunstakademiet lyktes ved tredje forsøk, underla han seg den abstrakte formalisten Lennart Rohdes strenge disiplin. Dette var for å stå på solid grunn som engasjert figurmaler, og Dahl definerte seg tidlig som sosialist med front mot den kommersielle popkunsten. Hans 60-tallsmotiver med nakne kropper i spenningsfeltet mellom det sensuelle og sårbare, assosierte til nazistenes folkemord og USAs massakre av sivile i Vietnam. Likevel var det maleriseriene «Vårat rum», «Kalles dröm» og særlig «Drömmer i soffhörnet» som satte ham på det svenske og nordiske kunstkartet. Det store gjennombrudd skjedde i 1970 med det politiske oljemaleriet "Liberalismens gjennombrudd i sociteten", som forestiller prinsesse Sibylla som løfter på sin kjole for en mann med ereksjon.

Det sistnevnte resulterte i politibeslag i Göteborg i 1970, og en av de mest omskrevne kunstskandalene i nyere tid. Dahl ble skjellsord i den konservative leir, og omfavnet som helt på venstrefløyen. Han mottok med entusiasme tilbudet om å bli rektor ved Göteborg-akademiet Valand, men møtte der en stalinistisk fundamentalisme hos studentmajoriteten som satte Maos tanker foran modellstudiet. Dahls betoning av formen ble avfeid som «borgerlig», og hans egne betraktninger om striden innad i skolen er nesten utrolig lesning i dag. To års konfliktfylt lærergjerning i Göteborg ble nok, og stort bedre gikk ikke hans drøm om å vitalisere modellmaleriet da han i 1975 fikk professorat på Konsthögskolan i Stockholm. Der gikk motsetningene på kunstsyn og ikke politikk, og penselmediet hadde lav status hos de studerende. - Å leve med elevene var lettere enn å kreve noe fra dem, skriver en desillusjonert Dahl.

Kunstnerisk gikk han veien fra en kritisk realisme til å male melankolske kroscener, som var farget av 80-åras depressive tidsånd, egne eksistensielle kriser og tysk 20-tallsmaleri. Et oppdrag om å illustrere Bellman ga ham et historisk stoff å speile samtida i, men gjorde ham samtidig populær langt ut over de stadig mer mistenksomme kunstkretsene. Det mangler ikke postmoderne trekk hos ham, men disse harmonerte dårlig med den rådende fortolkningen av postmodernismen. «Hans sensualisme var nærmest obskøn,» skriver Edwards, og den skiller seg markant fra de dekonstruktive strategiene med kroppen som slagmark. Det la Dahl heller ikke skjul på i sine verbale innhogg i kunstdiskusjonen, hvor han var - og er - en debattant som åpent kjemper for inopportune standpunkter. Hans maleriske verk framtrer med vekslende styrke de siste tiåra, men på 90-tallet fins det både hos figurmaleren og landskapsskildreren et fordypet alvor i synet på den mørke samtida. Bildene kan være farget av undergangsstemninger, men Peter Dahl ser likevel ingen undergang for maleriet.