Marianne Heske

Nomaden Heske

Marianne Heske har oppnådd en stor internasjonal berømmelse og respekt. Selv kaller hun seg en internasjonal nomade med kunstnersamarbeid i land som Nepal, Kina, Zimbabwe og Sør-Afrika. Tross i dette internasjonale spennet er det likevel hennes oppvekst i den nesten isolerte bygda Tafjord som har preget hennes naturoppfattelse og kunst. Hennes verker forståes best med utgangspunkt i det barske samspillet mellom menneskene og naturen fra hennes barndom, der bygda hele tiden var truet og levde med frykten for utslettende ras. Dette kombinerer Heske med så vel avansert som utgått teknologi og kulturelle samarbeid. Kunstneren har faktisk ikke viket fra sine prosjekter siden hun markerte seg på 70-tallet. Selv utstyret til hennes videomalerier er det originale hun benyttet til sine nyoppfunnede videomalerier i begynnelsen av 70-årene.

Heske har sin utdannelse fra Bergen Kunsthåndverkskole, Ecole Superieure des Beaux-Arts i Paris, Royal College of Art og Jan Van Eyck Academie i Maastricht. Hun debuterte med separatutstilling i 1973 med sine computermalerier, og har siden den gang hatt en rekke utstillinger ved anerkjente gallerier både i inn- og utland. Da andre kunstnere hadde nok med hjemlige kunstscenen, orientert Heske seg raskt internasjonalt. Ras og fjell har vært to gjennomgående motiver i 30 år. Computermaleriene er bilder som har sitt utgangspunkt i videoopptak av landskaper. Opptakene blir så digitalisert, eller overført til datamaskin. Ut fra dette materialet lages enorme panorama-bilder. Hvert videobilde er unikt, tatt på stedet med videokameraet kanskje under et ras eller etter, og manipulert til kalde eller varme vulkanske sjatteringer foran motivet. Kameraet blir da penselen Heske formidler sin oppfatning av naturen med. Hun gjenforteller en enorm naturkatastrofe i abstrakte termer, kanskje den eneste måten man kan klare å hanskes med en slik sterk og destruktiv opplevelse på.

Heske er også en av de kunstnerne i Norge med et godt fotfeste i konseptkunsten. Kort fortalt kan man si at kunstretningen fokuserer på ideene bak kunstgjenstanden. Konseptet blir på den måten viktigere enn selve kunstverket. I 1978 ble hun den første som fikk inn en audiovisuell installasjon på Høstutstillingen. Heskes mest kjente konseptarbeid er trolig Prosjekt Gjerdeløa, der en låve fra den norske fjellheimen ble flyttet til Centre Georges Pompidou og tilbake igjen i 1980-81.

I 1999 fikk et annet tungt prosjekt, Stone Story, mye oppmerksomhet. En sten som er slipt til av naturen gjennom flere tusen år ble flyttet fra Norge til skulpturutstillingen Open 1999 på Lido'en i Venezia. Der vil steinen bli værende. Heskes 4 Orgonhus fra 1996 er et annet konseptverk som nesten har blitt et ikon i norsk samtidskunst. Husene består av lag med organisk og uorganisk materiale. Publikum som setter seg inne i denne utedo- lignende boksen blir selv et organisk lag, og lader batteriene til et blått lys. Naturen møter mennesket nok engang i Marianne Heskes løsninger.

I tillegg til slike spektakulære hendelser, der kunst, natur og teknologi smelter sammen i en større enhet, arbeider Heske med svært mange og ulike medium: litografi, offset, bøker, plakater, postkort, fotografi, video, "datamaleri", lyd, objekt og installasjoner. Heske undersøker via alle sine teknikker den store stygge ulven i dagens kunst, et ubesvart spørsmål: Hva gjør kunst til kunst? Hun stiller spørsmålet ved å skifte konteksten rundt kunstverket, med referanser til det gamle spørsmålet om det er kun kunst det som befinner seg innenfor kunstinstutisjonene. I tillegg tar hun i bruk medium og teknikker som først og fremst er knyttet til reproduksjon av bilder, ofte betraktet som lav-status kunst. Andre spørsmål hun stiller gjennom sine utradisjonelle teknikker og fremstillingsformer av verkene sine er: Fjerner disse media/teknikkene "auraen" fra kunstverket? Forstyrrer det konvensjonelle oppfatninger om hva kunstverk er? Hva slags (kunst)opplevelser gir det? Hva skjer når kunstverket ikke lenger er stillestående men strekker seg ut i tid og geografi? Hva er forskjellen mellom fotografi brukt til dokumentasjon og såkalt kunstfotografi?

Et perfekt, estetisk resultat er ikke hva Marianne Heske setter i fokus. Konseptet er det viktige. Likevel er hennes videomalerier preget av farge og komposisjon og dukkehodene er utført i dyrebare og vakre materialer som krystall, porselen og gull- og sølvbelagt metall. Man trenger i grunnen ingen kjennskap til Heskes problematikk for å beundre hennes verden, men det kan være en stor fordel.

Heskes rasende dukkehoder

Kunstanmeldelse til Marianne Heskes utstillingen +-0 på Henie Onstad Kunstsenter i 2002

Marianne Heske har en stor internasjonal berømmelse og respekt. Selv kaller hun seg en internasjonal nomade med kunstnersamarbeid i land som Nepal, Kina, Zimbabwe og Sør-Afrika. Likevel er det hennes oppvekst i den nesten isolerte bygda Tafjord som har preget hennes naturoppfattelse og kunst. Hennes verker på Henie Onstad Kunstsenter forståes best med utgangspunkt i det barske samspillet mellom menneskene og naturen fra hennes barndom, kombinert med så vel avansert som utgått teknologi og kulturelle samarbeid. Utstillingen "+-0" viser Heskes nyeste verker og arbeider som ikke er vist på 25 år. Kunstneren har likevel ikke viket mye fra sine prosjekter. Selv utstyret til hennes videomalerier er ennå fra 70-årene.

Ras og fjell er to gjennomgående motiver i de andre videomaleriene på utstillingen "+-0". Hvert verk er unikt, tatt på stedet med videokameraet og manipulert til kalde eller varme vulkanske sjatteringer foran motivet. Kameraet blir da penselen Heske formidler sin oppfatning av naturen med. Hun gjenforteller en enorm naturkatastrofe i abstrakte termer, kanskje den eneste måten man kan klare og hanskes med en slik sterk og destruktiv opplevelse på.

Det raser overraskende flere steder i lokalet på Høvikodden. Publikum trekkes inn i utstillingen på en snedig og leken måte, og da særlig i kunstnerens verker fra år 2002. Ut av et hjørnet ramler en mengde dukkehoder i porselen fra Kina , lik et snøras. Videokameraer overvåker betrakteren, og man møter sitt eget blikk i monitorene blant dukkehodene. "Gordisk knute" består av gull- og sølvbelagte metallhoder fra Nepal som henger i en uløselig knute fra taket, nettopp en gordisk knute. I to monitorer ser betrakteren seg selv med 5 sekunders tidsforskyvning. Annerledes, avansert og effektfullt. Publikum inviteres også til deltagelse, nå mer frivillig, i Heskes 4 Orgonhus fra 1996. De består av lag med organisk og uorgansikk materiale. Publikum som setter seg inne i denne utedo- lignende boksen blir selv et organisk lag, der man stenger resten av utstillingen ute, og lader batteriene til et blått lys. Naturen møter mennesket nok engang i Marianne Heskes løsninger.

Et perfekt, estetisk resultat er ikke hva Marianne Heske setter i fokus. Konseptet er det viktige. Likevel er hennes videomalerier preget av farge og komposisjon og dukkehodene er utført i dyrebare og vakre materialer som krystall, porselen og gull- og sølvbelagt metall. Hele utstillingsrommet er innredet som hennes egen dal. Kunsten i "+-0" forutsetter ingen kjennskap til Heskes problematikk. Men det kan være en stor fordel. Dermed blir møtet mellom mennesket, teknologien og naturen sterkere.

Kunstanmeldelse hentet fra Asker og Bærums Budstikke. Tekst: Mette Torstensen