- I begynnelsen laget jeg applikerte tepper med broderi i en teknikk jeg trodde jeg hadde funnet opp selv: Da kunne jeg forandre underveis, gå bort fra den opprinnelige planen, legge til og trekke fra etter behov og tidens bearbeiding. Parallelt malte jeg akvarell og olje.

1976 var året da tekstilkunstnerne kjempet seg ut fra malernes gruppe og fikk egen jury på Høstutstillingen, og jeg debuterte med ett stort arbeid kalt Mennesker i bevegelse. Og jeg har fortsatt med å bevege meg, det har alltid vært ett både indre og ytre trykk i retning av å holde seg til en sak av gangen, men jeg har alltid drevet med mange ting samtidig.

Material-arbeider oppsto montert i rammer med glass. De kunne bestå av rester av egne, ufullførte arbeider, mine kasserte arbeidshansker og generell opprydding i flere dødsbo, collage med hekling og liming, på flaten og etter hvert også ut i rommet som objekt/skulptur.

Maleri

På akademiet fikk jeg Irma Salo Jæger til lærer. Det ble olje- og temperabilder. Motiver var ofte hus i natur, stofflige og fargemettede landskap, noen ganger med figurer. Hus har vært og er vel fortsatt et gjennomgående motiv hos meg. Det vil si en figurasjon til å begynne med. Fargeperspektivet viktig. Jeg så på Matisses fargefølelse, så på den evige roen i tesen om at kunsten skal være som en lenestol der vi hviler følelsen, og lar roen overta: Calme, luxe et voluptè, men prosessen går videre. Er vår alles virkelighet slik, er min slik? Ja og nei. Estetikk og harmoni lever i beste velgående ved siden av mer disharmoniske og sammensatte krefter i og utenfor oss selv, i det private og offentlige rom. I ett forsøk på å "skrelle" virkeligheten og mitt maleri hentet jeg støtte fra Kandinsky og Mondrian. Men deres "stoff-løshet" og "rene abstrakte ånd" var ikke det eneste og blivende "rom" for meg. Det er flere "rom": de mer hverdagslige og "u-rene", med direkte feste i kroppslig erfaring.

De billige tingene kommer derfor i fokus, de glemte og kasserte sakene, det ubrukelige rotet og søppelet fra velferdssamfunnets "overflødighets-horn" danner grunnlaget.

Hva som setter prosessen i gang er nok selve "funnet", og assosiasjonene de skaper. Historiene som jeg forteller ved hjelp av tingene, det videre arbeidet genererer nytt arbeid, som blir satt bort for siden, å bli forkastet eller fullført. Arbeidene trenger lang modningstid og flere humørsvingninger for å bli godtatt og forlatt. Dette gjelder både objekter og maleri, men kanskje særlig maleri.