Jim Bengtson
f. 1942 i Illinois, USA

Jim Bengtson flyttet til Norge i 1970. Han har siden bodd i Oslo og arbeidet som frilansfotograf og kunstner med fotografi som medium og er en av våre fremste fotografer. Han er representert i flere av verdens mest prestisjefylte kunstsamlinger som Museum of Modern Art (MoMA) i New York, National Museum of American Art (The Smithsonian) i Washington D.C, Art Institute i Chicago, Walker Art Center i Minneapolis og Biblioteque National i Paris. I Norge er han innkjøpt av Norsk Kulturråd, Museet for samtidskunst, Lillehammer Kunstmuseum og Henie Onstad Kunstsenter. Han har også publisert tre kunstbøker som egne prosjekter.

Jim Bengtson ble født i Evanston, Illinois i USA i 1942, men vokste opp i Chicago. Han studerte litteratur ved Lake Forest College og avsluttet med en god eksamen i 1964. Allikevel avbrøt han studiene ved Princeton universitet og meldte seg i stedet til det militære i 1965. Han var stasjonert som menig soldat i Bayern, Tyskland, helt frem til 1969. Nettopp her på militærbasen oppdaget han fotografiet og bestemte seg etter hvert for å bli fotograf. Det skal ha vært møtet med Robert Franks bilder fra boken The Americans, oppdaget ved en tilfeldighet, som ga støtet. Bengtson har også mye av Franks skarpe blikk for detaljer og omsorg koplet med humor overfor menneskene han skildrer.

Bengtson regner seg som selvlært, men tiden som assistent til militærbasens fotograf må ikke undervurderes som læretid. I tillegg må både perioden som billedredaktør i Associated Press i New York (1969/1970) og senere som oversetter, tekstforfatter og reklamefotograf i reklamebyrået Young & Rubicam (1971-75) ha vært en viktig trening mot den lekne presisjonen som kjennetegner hans bilder. Han har forsatte å fotografere på oppdrag samtidig som han arbeider med egne ting, men er kresen i forhold til hvilke type oppdrag han tar.

Det var kjærligheten som fikk ham til å flytte til Norge i 1970 og da boken "Afterwords" utkom i New York 1978 var den et resultatet av en arbeidsprosess som handlet om å følge familien, bl.a. sønnene på 4 og 6 år fra nyttårsaften 1974 til nyttårsaften 1976. Arbeidsredskapet var en Leica M. I 1976 hadde han begynt å eksperimentere med blits, et Polaroid 190 kamera og forskjellige typer positiv/negativ Polaroid film (105/665). Også disse bildene hadde familien og venner som tema. Bildene, som ble publisert i boken Slow Motion i 1986 hadde allerede fra 1978 vakt stor oppmerksomhet siden et par i siste liten og etter at katalogen var trykket, ble tatt med på utstillingen Mirrors and Windows på Museum of Modern Art i New York. Flere fra denne serien ble vist på utstillinger i USA og Europa før de ble samlet i boken. Den røde tråden i bildene er bevegelse: sitringen i føttene før de spenner fra, guttekroppen som svever i luften før den møter vannet og trippende ben og svingende skjørtekanter hos piken som hopper tau. Bevegelser vi kjenner så godt, men som vi aldri ser i frosset form, lar Bengtson feste til papiret i spennende og vibrerende scener.

Siden begynnelsen på 1980-tallet har han også arbeidet med landskap og mot slutten av perioden gikk han over fra å arbeide med sort/hvitt til å arbeide med farger. Til tross for de forskjellige motivtypene og skifte av redskap og film, er han konsekvent i det han gjør. Landskapene, som menneskeskildringene, handler om det nære. Hans holdning er ikke å reise for å fotografere et fremmed eksotisk landskap, men å sildre de omgivelsene som er kjente og kjære: landskapet rundt hytta på Ringebufjellet eller ved Portør. Også bildene fra Utah kom til fordi Bengtsons sønn studerte der. Allikevel er han ikke deltaker, men betrakter.

- Felles for all fotografering er at jeg foretrekker et normal- til vidvinkelperspektiv. Med vidvinkel føler jeg meg mer som en deltaker i det jeg fotograferer.

På hele 1990-tallet var det landskapene til Bengtson som sto i fokus. Landskapsfotografiet hadde en viktig oppblomstring utover på 1980-tallet. En bevegelse som, påvirket av amerikansk New Topographics, i stor grad var en reaksjon mot den norske offentlighetens bruk av nasjonalromantisk fotografi i markedsføringen av Norge gjennom brosjyrer og postkort. Til tross for at Bengtson ikke skildrer landskapet som er påvirket av mennesker, men nærmest det uberørte uendelige landskapet, så hører hans bilder inn i denne tradisjonen og ikke in en taktil og stiliserende retning som Ansel Adams'.

Bengtsons bilder er streight dokumentarfotografi tatt der og da og går rett inn i en amerikansk tradisjon der Robert Frank er en av de mest kjente eldre representantene. Her er det også naturlig å snakke om Street Photography tradisjonen. Den tradisjonen som handler om dialogen mellom fotografens spontane personlige blikk og det lille kameraet som gjerne har vært brukt på gatene i storbyer. Nettopp det urbane travle liv med sine mange forskjellige situasjoner og mennesker gir en fotograf med Bengtsons treffsikre blikk en mulighet til å skape bilder som hever seg langt over de daglige tilfeldige snapshot.

Hanne Holm-Johnsen