Inger Sitter, f. 1929, Trondheim

"Inger Sitter er en kunstner som i over 60 år har utviklet sitt personlige sterke formspråk. Man kan på mange måter si at hennes penselstrøk og fargevalg også er hennes signatur. Sitter har, gjennom hele hennes kunstnerkarriere og i sitt oeuvre, vært tro mot det abstrakte og det sterkt ekspresjonistiske uttrykket. Kanskje viktigst i denne sammenhengen er hennes unike evne til stadig fornyelse og utvikling. Dette bærer også hennes seneste produksjon preg av. Inger Sitter er med andre ord en av de få norske samtidskunstnere som har evnen til stadig fornyelse og til å utvikle sitt kunstneriske talent, selv 80 år gammel."
Merete Hovdenak, Konservator, Gråmølna / Trondheim Kunstmuseum

Høsten 2009 har vært travel for en av våre fremste kunstnere, Inger Sitter: I forbindelse med sin 80-årsdag i oktober har hun nylig avsluttet en retrospektiv utstilling i Gråmølna i Trondheim med arbeider helt tilbake til 40-tallet og frem til siste produksjon i år. En separatutstilling som ble avsluttet 1. november hos Galleri Brandstrup, solgte for nærmere fire millioner kroner. I tillegg kom en lenge etterlengtet praktbok om hennes kunstnerskap og liv ut på Aschehoug 8. oktober.

Sitter regnes som en av våre første modernister som tok i bruk et abstrakt formspråk i en tid der kunst fortsatt helst skulle ligne noe. Samtidig har hun vært sterkt sosialt engasjert i arbeid med å bedre kunstnernes kår, og det var ikke minst hennes fortjeneste at ordningen med garantiinntekt ble innført.

I 1981 ble hun som første kvinne utnevnt til professor ved Statens Kunstakademi, en stilling hun hadde til 1984. I tillegg står hun som en av våre mest kosmopolitiske kunstnere, med sine stadige nye adresser verden over, og som en viktig impuls-henter inn i norsk kunstliv. Hun spilte en sentral rolle ved gjennombruddet for den såkalte lyriske abstraksjon i norsk kunst i 1950-årene, som var basert på en abstraksjon av naturinntrykk.

Havet har bestandig hatt en særskilt posisjon i kunstnerens liv; både da hun stod i baugen på farens skip, hennes dragning mot Middelhavet og havet som formet de svabergene som er utgangspunktet i så mange av hennes motiver.


Hun har vekslet mellom maleri, litografi og store monumentale utsmykninger, og som grafiker har hun en solid bakgrunn. Inger Sitter er også representerti alle våre store offentlige samlinger, samt i en rekke utenlandske offentlige og private samlinger..

Sitter er født i Trondheim i 1929, men vokste delvis opp i Antwerpen i Belgia. Knappe 16 år gammel begynte hun på Statens Kunstakademi i Oslo, og den høsten hun fylte 19, debuterte hun på Høstutstillingen og hadde sin første separatutstilling i Oslo Kunstforening. I perioden 1946-50 studerte hun ved Institut Supérieur des Beaux-Arts i Antwerpen, avbrutt av et studieopphold hos André Lothes i Paris i 1948.

Sitter pendlet i en rekke år mellom flere land, først og fremst Frankrike, Spania og Norge, før hun fra midten av 1960-årene konsentrerte seg om Norge og Italia. Hun er i dag bosatt i Italia. Hun har en meget omfattende utstillingsvirksomhet bak seg, både her til lands og i utlandet. Av nyere ting kan vi nevne utstillinger i Kunstnerforbundet og KunstVerket Galleri i Oslo, og på Hafnarborg på Island. Hun har hatt en mengde betydelige utsmykkingsoppdrag, som spenner fra utsmykkingen av Regjeringsbygget på 1950-tallet til en 32 meter lang frise til Nordlyshallen i Hamar i forbindelse med OL i 1994. I 1998 ble Inger Sitter utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for fortjenstfull innsats for norsk billedkunst.



Intervju med Inger Sitter:

Som så mange kunstnere begynte også Sitter sin karriere som figurativ maler. Men hun tok raskt veien over mot det non-figurative, og markerte seg tidlig som en av de store modernistene i norsk etterkrigstid.
Vi spør henne hvorfor hun valgte et abstrakt formspråk:

Det henger nok sammen med at jeg ble kunstner på et visst tidspunkt. Jeg reiste til Paris i 1950-årene, akkurat da den abstrakte kunsten kom for fullt på den internasjonale kunstarenaen. Det ble derfor naturlig for meg å gå i den retningen. Jeg ønsket å være en del av strømningene i tiden, og opplevde den nonfigurative kunsten som en god måte å tolke vår tid på.

Du har alltid markert deg som en samfunnsengasjert kunstner, og maleriutstillingen din på Kunstnerforbundet for et par år siden var sterkt influert av den dramatiske situasjonen på Balkan. Men du har bevisst holdt deg unna den mer tradisjonelle politiske kunsten?

Som kunstner føler jeg at det er umulig å sette meg utenfor den verden jeg lever i. Den meningsløse volden på Balkan sjokkerte meg, og jeg ønsket å uttrykke dette i bildene mine. Kunstneren har en viktig rolle å spille i forhold til samfunnet, og den nonfigurative kunsten er et godt argument: Gjennom den kan man gi et direkte uttrykk for alle slags hendelser -- man behøver slett ikke figurasjon for å beskrive det som skjer i verden. Virkeligheten tolkes ikke ved hjelp av en ytre beskrivelse, men gjennom den personlige opplevelsen. Den abstrakte kunsten er virkeligheten sett gjennom et bestemt temperament.

Ditt samfunnengasjement har ikke begrenset seg til ditt kunstneriske virkefelt. Du har i en årrekke deltatt i den kunstpolitiske debatten her hjemme, og kjempet viktige slag for bl.a. garantiinntekten, innkjøpsordningen og kvinners rettigheter. Hvilke saker brenner du for i dag?

Jeg synes det er opprørende å tenke på at svært mye av den moderne, norske kunsten blir regelrett gjemt bort. Etter at Museet for Samtidskunst ble opprettet, ble det 20. århundrets kunst delt på midten med året 1945 som skillelinje. Dette har ført til at vi ikke har noen sammenhengende mønstring av en rekke av våre betydeligste samtidskunstnere. En mengde god kunst er bare blitt stuet bort uten at noen får se den. Det er direkte skandaløst! Noen vil sikkert hevde at jeg snakker for min syke mor, men det får de heller gjøre. Dette er en viktig sak, og i en alder av snart 70 år, føler jeg at jeg ikke har noe å miste ved å snakke om dette. Jeg har etter hvert godtatt at det kanskje ikke vil skje noe i min levetid, men jeg håper at framtidige generasjoner vil få muligheten til å se kunsten fra de siste 55 år i sin fulle bredde.