- Jeg vil gjøre verden til et nytt sted, og vrir på vår virkelighet. Dere vil sikkert finne dere selv igjen i en av tegningene mine om en tid. Der er alt jeg har sett og opplevd tømt utover. Å tegne er som å gå inn i en slags transe. Jeg har aldri en tanke om hva det skal bli. Om jeg sprayer på mur, borer i glass, maler på en dress eller på lerret med akryl, får vevet opp tegninger til tepper i India eller at tegningene blir til tatoveringer, spiller ingen rolle, bare streken er min. Jeg er tegner, det er det jeg gjør, uansett hvor jeg befinner meg. Jeg kan sitte på en kafé i ly av en samtale og tegne; bare la pennen gå i en slags automatskrift. Jeg redigerer aldri streken!

Chris Reddys bilder er et kaos av hus, fugler, dødningsskaller, kroppsdeler, kjøretøy, symboler, ornamentiske effekter og fremtids arkitektur. Her flettes vår populærkultur, hverdag og kulturarv i hverandre i neoniserte farger. Referansene er både tegnserieskapernes språk og den intrikate og fargerike skulpturmiksen som ofte pryder hinduistiske templer. Assosiasjoner går også til utsmykninger på stavkirkeportaler, og kanskje tibetanske mandalamønstre? Her er uhyrer, fremtidsvisjoner, fabeldyr, Simpsons, Matrix og Star Wars i en skjønn forening. For å gjøre stilen og streken kompleks er flere bilder speilvendt i fire retninger; som sett gjennom et kaleidoskop.

I 1983 kom jeg borti graffiti-miljøet, og holdt på med dette i tre år, før jeg fant ut at jeg måtte gå kunstskole. Jeg oppfattet etter hvert graffitien som et konservativt uttrykk med et asosialt miljø og med en stor grad av selvopptatthet. Jeg liker musikk som ikke er geniforklart av musikkpolitiet. Den første Hip Hopen var samfunnsengasjert og frisk.

På Kunstakademiet i Oslo i perioden fra 1994-99 gikk Chris sammen med kunstnere som Morten Viskum, Fredrik Raddum, Børre Sæthre, Elise Storsveen, Frank Brunner alle kunstnere som ikke vil ha sentimental og alvorlig kunst, men som bruker humor, sex og ironi i sine uttrykk. I de femten siste årene frem til 2004 har musikken og bandet Farout Fishing tatt mye av Chris tid, der han har vært tromissen som har holdt bandet samlet. Han har dessuten reist en hel del og bodd i New York, vært DJ på Norges cupen i Snowboard og nylig kommet hjem fra en tre måneders klatretur i Thailand. For ett år siden fant jeg denne låven, og jobber nå full tid her. Chris sine prosjekter har vært mange og varierte siden han gikk ut av Akademiet i 1999. I 2002 brukte Reddy også dresser som lerret. Streken og tegningene er en rød tråd, enten de er malt ut i akvarell, tegnet på hotellblokker og servietter, presentert som store oljemalerier eller scannete tegninger fargelagt på PCen. Under Den internasjonale Göteborgbiennalen på Galleri Mors Møssa i 2005 var det ikke fargesprakende bilder Chris viste på veggen. Da måtte derimot publikum bøye eller strekke seg for å komme helt inn til de små fotoene. Men det de så, var kun bilder av folk i samme situasjon som dem selv; vandrende rundt i det samme rommet som så på de samme bildene på nært hold.

I 2004 var plutselig Chris Reddys navn å lese i 250 aviser verden over, inkludert Time Magazine. Han hadde tråkket en israelsk ambassadør på tærne med sin separatutstilling i Galleri A i Oslo. Utstillingen het Anti-semite in the name of God (Antisemit i Guds navn), og flere av bildene hadde et politisk budskap. Ett var kanskje mer tydelig enn de andre; der bokstaven S i ordene USA og Israel var byttet ut med et hakekors. Dette fikk den israelske Osloambassadøren Liona Hertzl til å skrive til galleriet og krevde at verket skulle fjernes.

I 2007 hadde han sin siste separatutstilling i Tromsø Kulturhus, og nok en gang kom han med et lite pek til vårt samfunn. Her hadde han priset hele utstilingen til 25 milliarder kroner, samme pris som på et Tromsø-OL.

- Alt jeg gjør er konseptuelt. Det er ikke noe skille mellom maleriene mine og de parallelle prosjektene mine. Jeg kaller alt Reddymades, nettopp etter readymades. Det blir et spark til tanker om at Duchamps pissoar er det viktigste som har skjedd i kunsthistorien de siste hundre årene. Jeg liker ikke hvordan teoretikere ser på historien, som en lineær og vanntett sak. Vi som jobber innenfor kunsten ser ofte på kunst som noe helt annet med en annen forståelse.