CHARLOTTE BERGESEN

Tegning er nok det som ligger mitt hjerte nærmest. Å tegne er nok noe av det mest nære, direkte og personlige du kan gjøre som kunstner. Det er bare meg, pennen og papiret. Ikke noe mer.Mange kaller figurene mine for vesener, men for meg er de som deg og meg, med menneskelige karakterer som definitivt lever i vår verden. De kan også være et selvportrett. De speiler oss. Mange tenker på dem som barn, men for meg har de aldri vært det. Kanskje fordi mange aldri helt tenker på oss selv som voksne?

- Figurene er klare personer for meg som fødes en etter en. De har vært med meg så lenge jeg kan huske, og myldret frem i tegnebøkene da jeg begynte på kunstskole i London. Jeg fant nylig bøkene igjen. Det var litt rart å se. Jeg så at jeg i grunnen holder på med den samme tematikken ennå: Det mellommenneskelige og kanskje mye ubevisst fra barndommen. Det er uten tvil mye omsorg i disse fortellingene. Figurene er i situasjoner som jeg selv har opplevd, eller historier jeg har hørt. Men man trenger ikke forstå mine historier når man ser på bildene; alle motivene har flere sider.

Mange har sagt at Charlottes billedverden er veldig lik Kjell Erik Killi Olsens figurer. De er også nære venner. Men Charlottes figurer og små historier hadde allerede blitt født da hun oppsøkte Killi på Grünerløkka på 1990-tallet med sine mange, små tegnebøker.

- Etter videregående tok jeg en bachelor ved Wimbledon school of art i London frem til 1994. Tanken var å ta en master, men slik gikk det ikke. Jeg kom hjem til Norge, hospiterte på Kunst- og håndverksskolen, giftet meg og fikk fire barn. Jeg ble også kjent med Killi, og hjalp han blant annet med å flytte ut til Gressholmen. Vi reiste og jobbet mye sammen, men han var aldri læreren min. Blant annet studerte jeg kunst i San Francisco. Vi leide også et hus og jobbet i Marokko. Jeg ble dessuten med han til Brasil for å se hva vi skulle gjøre med hovedverket hans, Salamandernatten. Det ble jo laget til biennalen der nede i 1989 og deretter stuet inn i et skap! Han ble så trist da han så hvordan verket var ødelagt og skjødesløst gjemt bort. På biennalen kom folk gråtende ut fra det mørke rommet hvor installasjonen stod. Heldigvis har det nå kommet tilbake til Norge. Vi har nok en veldig lik måte å se virkeligheten på, og et likt språk, så kanskje derfor har vi blitt så gode venner?

De fleste av Charlottes store malerier er solgt. I den siste tiden har hun prioritert utstillinger i kunstforeninger, og der tegninger og små collager og malerier egner seg best. På slike steder møter hun dessuten et helt annet publikum enn på de store, anerkjente galleriene, hvor hun også har hatt separatutstillinger.

- Det har alltid vært tegning som har ligget mitt hjerte nærmest. Nå som jeg på en måte har "bevist" med store malerier, blant annet på galleri Brandstrup, at jeg er en solid kunstner, kan jeg jobbe med det jeg liker: tegningen. Jeg føler også det har vært mange år med fokus på store malerier og tung fotokunst i samtidskunsten, så tegningen har fått en slags renessanse. Jeg har også blitt tryggere i jobben min.