BJARNE MELGAARD har i 2012 og 2013 designet tepper med Røros Tweed og tapeter, samarbeidet med ledende motehus, tegnet et hus til å dø i sammen med Snøhetta, skrevet en roman om en mann i et brutalt homsemiljø i New York og skapt en installasjon av en utstilling på fem etasjer i New York inspirert fra denne boken. På Veneziabiennalen samarbeidet han med ukjente kunstnere med en psykisk lidelse og satte fokus på HIV/AIDS, og han ble innkjøpt av DNB NOR. Men aller helst vil han sitte hjemme i New York og tegne... Pink Panter. 31. januar kommer han til Oslo med ny grafikk i Galleri Fineart.

Bjarne Melgaard er mest kjent for sine ekspressive malerier, installasjoner, foto og videoverk hvor det kunstneriske utgagnspunktet har vært den norske black metal-musikkulturen og den homofile S/M-scenen. Personlig mytologi og identitetssøkning i en kaotisk verden er blitt Melgaards varemerke. Han jobber gjerne med mange identiteter. Sier han ikke er ute etter å provosere. Bare sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter. Som at bilder må henge rett på veggen. Han er kjent for å fremstille de mest intime, forbudte, forhatte menneskelige aktiviteter. Han har fått mye oppmerksomhet, mye skryt, litt bank. Og mange oppdrag, spesielt utenfor Norge. Han nøyer seg ikke med litt homsesex på lerret, selv om også det fortsatt vekker oppsikt. Som en krysning mellom Marki de Sade og Christopher Schau smører han ut menneskesinnets mørke med fete penselstrøk. Dyrker outsideren. Begår attentat mot «den gode smak». Han lager statuer av black metal-rockere, installasjoner fulle av referanser til miljøer de færreste kjenner. Gir ut bok med selvmordsbilder og «kvelningssex» fra internett og lar betrakteren lure på hvor mye Melgaard som ligger i det. Det er mange myter om ham, og lite tvil om at det er en del egenlevd liv på hans lerret. Flere av tekstene hans er skrevet i jeg-form, noe som får oss til å lure på i hvilken grad Melgaards kunst er basert på hans egne opplevelser.

Det er kontrastene som er fremtredende i Melgaards kunst; en kontrast mellom de varme delikate fargene og det kalde uttrykket (Melgaards terminologi), en motsetning mellom det dystre og det vakre. Vi kan for eksempel peke på hvordan kunstneren bruker en ekspresjonistisk bløt blyantstrek i skildringer av seksuell utfoldelse. Eller hvordan han sammenstiller Olivia Newton Johns kjærlighetsklisjeer med tegninger av blødende nakne mannskropper iført bondage-hette. Det er nettopp denne typen sammenstillinger som er med på å gjøre Bjarne Melgaards verk grenseoverskridende.

Kunsten til Melgaard kan oppfattes som både provoserende og utfordrende, men kunstneren er motsatsen til sin kunst. Han mener at folk ikke fatter hans humor. Hans kunst er provoserende, men han kan ikke ta ansvar hvordan andre oppfatter den.

- Det handler like mye om form, flate og farge som om motivene. Jeg har jobbet med malerier fordi jeg synes det er moro, men jeg er nok mer interessert i livets mørke sider enn mange andre

Melgaards kunst har blitt vandalisert, politianmeldt og sensurert. I 1998 organiserte han utstillingen "Soft core" på Historiska museet i Stockholm. Der ble Donald Maders fotografier av nakne, unge gutter stemplet som pedofili og ødelagt av nynazister. To år senere ble Melgaards video "All gym queers deserves to die", hvor en voksen mann suger på et barns arm, politianmeldt for pedofili etter visningen på Moderna museet i Stockholm. Politiets etterforskning ledet ikke frem til noe som helst. På MARTa Herford i Tyskland i 2002 ble en utstilling først stengt, men senere åpnet, etter anklager om voldsskildringer.

- Enkle hverdagstemaer interesserer meg ikke, sier Melgaard. Og det er heller ikke det livet han lever. - Jeg er homo. Takk og lov for at jeg ikke har kone og barn. Jeg har jo Snuff Monsteret mitt. Han vil gjerne ha frem at motivene i hans kunst ikke betyr at han deler oppfatningene de formidler. Han forklarer at han stiller ut i det offentlige rom, og da får man ta ansvar for hva man gjør. Om sensuren har han uttalt: - Jeg synes det er interessant å se hva som skjer når grenser opphører, men ser ikke meg selv som grenseløs. Det var jo helt sprøtt i Sverige, da videoen med barnearmen ble sensurert. Folk holdt ungene sine vekk fra meg. Som jeg var en barnemorder eller noe. Han er ikke lett å plassere verken politisk eller moralsk. Og han kan plutselig ombestemme seg. Men det er skrevet at Melgard er antisosialist, antimonarkist, men ikke anarkist. Fordi anarkismen har samme røtter som sosialismen. Hyperindividualisten får kløe av likhetstanken.

- I'm not a piece of shit, I'm a piece of society, har Bjarne Melgaard uttalt en gang. Gjennom kunsten viser han samfunnets marginale sider og gir flust av referanser de færreste fersker. Det synes han er helt ok, kan egentlig ikke få ting uklart nok, sier han. Han lager ikke kunst for massene eller for dronning Sonja. Og henvender seg primært til et ungt publikum.

Voldsfikseringen begynte med musikk. Melgaard har alltid vært opptatt av hardcoreband og var i en periode veldig interessert i å leve utenfor og var involvert i spesielle miljøer i Paris, Brussel, Amsterdam.

Infect your friends. You are dying now melder et maleri som ble stilt ut på festpillene i Bergen. Selv har han sagt om dette:

- Som homofil kunstner er hiv/aids en tematikk det er vanskelig å unngå. Men det virker ikke som om det er mange som bryr seg om at 142 millioner dør av aids neste år, eller at u-land må betale så dyrt for medisinen. Det sosiale engasjementet er helt flatt. Samtidig er fremstillingen av hiv-positive alltid så positiv: «stakkars, det var et uhell...» Men folk har fortsatt ubeskyttet sex. Og enkelte oppsøker s/m-ritualer der de kan bli smittet. Er interessert i å finne ut hva som ligger bak det at folk ser etter noen å bli smittet av. Samfunnet er opptatt av fortelle folk hva de skal ville. Jeg vil fortelle at det finnes andre måter å leve på. At det er ok ikke å føle seg hjemme noen steder.

- Jeg er opptatt av subkulturelle fenomen. Og jeg er inspirert av amerikanske c-kunstnere som Chris Wilder og Meg Cranston. Mitt mål er ikke å gjøre min kunst bestandig eller å prestere det aller beste jeg kan hele tiden. Maleriet er ikke mitt liv, men det som skjer når jeg ikke maler. Er ikke så opptatt av å bli tatt på alvor, mer av å ta meg selv på alvor. Jeg ønsket å finne en avslappet innfallsvinkel, ville gjøre noe laidback.

Maleri, installasjon, skulptur, foto - man vet aldri helt hvor Melgaard går. Nå har han tatt et nytt steg, inn i tekstilbransjen. Og fått motefirmaet Maharishi i London til å lage et digert teppe med kamuflasjemønster. Og t-skjorter.

- Tekstil gir et mer casual uttrykk. Det er ikke fordi jeg er noe motemenneske at jeg jobber med Maharishi, men fordi jeg synes det er gøy å jobbe med folk som ikke er i kunstbransjen. Dessuten var de villige til å sponse prosjektet, i motsetning til norske bedrifter.

Melgaard er kåret til Norges mest velkledde mann, og en periode gikk han rundt i sponsete Gucci-dresser. Og ser man på motebildet utenfor kunstscenen oppdager man at da Melgaard stilte ut black-metal-skulpturer var catwalken inspirert av samme, mørke estetikk. Så var det krig og kamuflasje.

Kunsthall-intendant Wallström mener Bjarne Melgaard kuttet ut black metal-estetikken nettopp fordi han ble innhentet av tiden, han ble moteriktig uten å ville det. Selv sier Bjarne at han vil videre og at det å holde seg til ett tema ikke er hans greie. Han ble fascinert av black-metal-miljøets norrøne symbolbruk, og uttalte en gang at det var det eneste av verdi som har dukket opp i norsk kultur i nyere tid.

Med installasjonen Untitled, 2002, på Astrup Fearnely Museet, brøt Melgaard med den mørke, dystre estetikken og innfører lyse pastellfarger og transparente stoffer.

Den New York-baserte kunstneren har fått mye internasjonal oppmerksomhet gjennom sin karriere, og hans nyeste prosjekter er omtalt av blant annet BBC News, The Times og magasinene Art Review, Art in America og Modern Painters.

I 2012 utga Melgaard sin første roman, "A New Novel", en brutal fortelling om en anerkjent kunstner i New York, der sex og vold er elementer som går igjen. Ikke ulikt tematikken i mange av hans bilder. Frem til 22. desember står utstillingen "A new Novel" på New York-galleriet Luxembourg & Dayan. Her skal scener og hallusinasjoner hentet fra boken dekke hver eneste centimeter av gallerirommet. Enorme møbler, dukker i alle størrelser, revnet tapet, malerier og tegninger er noen av stikkordene.

Samme år har han samarbeidet med det anerkjente norske arkitektfirmaet Snøhetta for å designe et hus til seg selv; "A House to Die In". Ett av stikkordene han ga arkitektkontoret var "narkotisk arkitektur", beskrivende for et hus som blant annet inneholder et helt mørkt som som heter "helvete". Huset skal stå på Ekely i Oslo, like ved Munchs gamle atelier, og planlagt innflytting er i 2014. I sammenhengen med dette prosjektet står utstillingen "A House to Die In" på Institute of Contemporary Arts i London frem til 18. november.