Utdannelse:
1993-1997 Statens Kunstakademi
1992-1993 Nordiska konstskolan i Karleby

Utvalgte kunstprosjekter:
Red black and green, monumentalmaleri sammen med Flite, Cope2, Bates og Goal, Harlem New York, 2003
Tegninger på fasaden til Blitz, 2003
Militant Muzick for violent timez, CD-covere og plakater, 2003
2010: A graffoddisey, gruppeutstilling, Soria Moria, Oslo, 2002 Nordisk konstbiennal 01, Röda sten, Gøteborg, 2001 Brukerveiledning LSD, (m/ Bjønnulv Evenrud), Rogaland kunstnersenter, Stavanger,1999
Fellessentralen (m/ Bjønnulv Evenrud), gruppeutstilling, Kunstnernes hus, Oslo, 1998
Kunstinnsikt AS, institusjonskritisk prosjekt i form av ukentlig faks-avis, installasjoner, reklame/informasjonsbyrå (eier og redaktør sammen med bl.a. Bjønnulv Evenrud) 1996 – 1998
Taggerhue, spraylakk på diverse fasader i Oslo sammen m. Bjønnulv Evenrud, 1994

Diverse:
Publisert tekster og tegninger i bøker og kataloger, bl.a. We are all Normal

Eiebakke om sin politisk grafikk:
8. juni 2001 åpnet en utstilling i Gøteborg der jeg viste en 40m2 utendørs tegning. Tegningen så ut som en kjempesvær reklame for opptøyene som skulle komme i forbindelse med demonstrasjonene 14. og 15. juni i samme by. Bakgrunnen for verket var et ønske om å forsøke etablere en kompleks, men samtidig forpliktende ny politisk kunstpraksis.
Jeg deltok i demonstrasjonene den 14. og 15. som en forlengelse av verket på utstillingen. Den 15. juni, dagen for de mest omfattende urolighetene, hadde jeg kledd meg for anledningen i vernestøvler, militærbukser og bomberjakke. Jeg hadde knapt kommet meg inn i mengden av unge aktivister før politiet angrep. Etter kort tid mistet politiet kontrollen over situasjonen og paradegata Avenyn ble omsider sperret av brennende barrikader. Synet av det komplette kaos midt i Skandinavia var like vakkert som det var absurd.
Var dette et uttrykk for reelle sosiale konflikter, eller et teater iscenesatt av middel- og overklassens barn i protest mot kjedsomhet? Jeg mener det første. Det var dagen da alliansen av markedsliberalisme og politisk sentralisering fikk seg en på tygga i Sverige. TV-bildene sjokkerte og inspirerte seere over hele verden. For meg har hendelsene vært utgangspunkt for en serie arbeider de siste årene; små modeller, tegninger og fotocollager. Litografiene her på sidene er de første i en serie grafiske trykk.

Trykkene er basert på bitte små pressefotos hentet fra internett, og de viser hendelser jeg opplevde – slik Goya skal ha opplevd franskmennenes invasjon av Spania. Hendelsene i Gøteborg kan selvsagt ikke uten videre sammenlignes med grusomhetene i Spania for snart to hundre år siden, og jeg er ikke en ny Goya. Det som interesserer meg er forsøket på å beskrive faktiske politiske hendelser, og å utvikle en kunstnerisk, politisk funksjon.

De originale fotografiene er både uskarpe og pikselerte. Det er ofte umulig å si om en hånd er knyttet eller ei, om en person er maskert, eller om vedkommende løper fra politiet eller er i ferd med å kaste en stein. Avstander mellom forgrunn og bygninger i bakgrunnen er knapt oppfattbare. Men da jeg studerte bildene la jeg merke til små grå felt – flyvende brostein – av og til farlig nær billedflaten, dvs. fotografen.

Litografiene ligner på fotografiene, men er tegnede fiksjoner. Jeg har blant annet brukt gamle regler for å skape billedrom – dybde – og volum i figurer som enten handler eller er helt passive. Men det er de dynamiske komposisjonene fra pressefotografiene som er utgangspunktet for bildene. Det føles riktig å bruke litografi som medium for serien. Litografiet har en spesiell plass i historien som et tidlig medium for mangfoldiggjøring av bilder, og ble tidlig brukt av politisk engasjerte kunstnere som f.eks. Daumier. På 1800-tallet ble litografiet ansett "mindreverdig" av mange. I dag har litografiet en problematisk rolle som gjenstand for masseproduksjon ("seddelpresse") og spekulativ markedsføring. Politisk aktivisme på ytterste venstre fløy er heller ikke comme il faut for kunstnere.

For meg er det et større paradoks at påtalemyndighetene kunne bruke blant annet de omtalte pressefotografiene til å dømme aktivister til lange fengselsstraffer. Jeg vet det, for "jeg så dette" (Goyas tekst under motiver fra massakre i Spania), og jeg har måttet bruke fantasien og tegnekunnskaper for å la fotografiene bli noe annet enn utydelige og høyst tolkbare "bevis". Jeg har donert deler av opplagene til politiske aktivistmiljøer.