Lukk
Kundeservice Trenger du hjelp kan du se vanlige stilte spørsmål og svar i vår FAQ, ellers finner du detaljert informasjon om kjøp, leveringstider m.m. i vår Hjelp og info-seksjon.
Du kan selvfølgelig kontakte kundeservice på telefon 22 01 24 20 eller epost kundeservice@fineart.no eller ved å benytte skjemaet nedenfor:
av Unni Askeland
Bli Fineart Fordelskunde
før du kjøper og spar 1 400,-
Det tilkommer 5% på prisen
Denne varen kan kjøpes med
betalingsutsettelse eller delbetaling les mer »
EVERYBODY HAS A HEART EXCEPT SOME PEOPLE!
"Everybody has a heart except some people" er et kjent sitat fra filmen "All About Eve" fra 1950
Bette Davis (født Ruth Elizabeth Davis 5. april 1908 i Lowell i Massachusetts, død 6. oktober 1989 i Neuilly-sur-Seine nær Paris i Frankrike) var en amerikansk skuespiller kjent like mye for sine filmer, som for sin sterke personlighet. Hun var datter av Ruth Favor og Harlow Morell Davis.
Bette Davis har medvirket i 101 filmer under sin 48 år lange filmkarriere. Hennes første film var under tittelen, "The Bad Sister". Hun vant to Oscar, en for sin rolle som "Joyce Heath" i filmen Dangerous og en for sin rolle som "Julie Marsden" i filmen Jezebel, hun var også nominert ytterligere ni ganger, siste gang i 1962 for rollen som Jane Hudson i "Whatever Happened To Baby Jane". Under 2.verdenskrig var Davis en av de store patriotene, og frontet flere kampanjer til innsamling av penger til forsvaret. Hun solgte flere millioner av såkalte "war-bonds", og dukket opp i reklamer som appellerte til det amerikanske folket. Hun sang og framførte låten "They're Either Too Young Or Too Old" i filmen "Thank Your Lucky Stars" i 1943, som var en "all-star" musikal, hvor de største skuespillerne og artistene i Amerika opptrådde. Pengene gikk til "The Holly Canteen", et sted for soldater som reiste gjennom Hollywood, som fungerte under Davis ledelse.
Mot slutten av 1940-årene hadde Davis mistet sitt troe publikum, og flere av filmene hennes tapte penger. Hun fikk et stort comeback i rollen som Margo Channing i filmen "All About Eve" i 1951, en film som vant henne en "beste kvinnelige skuespiller" i Cannes Filmfestivalen og fra "San Fransisco Film Studio Critics" som i 1949 hadde gitt Davis prisen "verste kvinnelige skuespiller" i filmen "Beyond The Forest". Mot slutten av 50-årene hadde flere av filmene hennes solgt dårlig, og Davis dukket istedenfor opp i flere filmer innspilt spesielt for TVen som var et nytt fenomen i USA. Hun hadde et nytt artistisk comeback i filmen "Whatever Happened To Baby Jane" i 1962, en film som spilte inn sin profit på elleve dager. Gjennom 70, og 80-tallet dukket Davis opp i flere små-filmer, ingen som vekket spesielt mye med oppmerksomhet. Davis var allikevel en hyllet skuespiller, og var første kvinnelige skuespiller som i 1977 mottok AFIs "Lifetime Achievement Award". Davis sin siste filmrollen var som en gammel ond stemor i "Wicked Stepmother" fra 1989.
Davis hadde også en moderat karriere som skuespiller på teaterscenene. Davis takket ja til hovedrollen i musikalen "Two's Company" i 1952, som gikk 90 forestillinger på The Neil Simon Theater i New York, før Davis trakk seg ut av musikalen for en operasjon. Davis turnerte Amerika i 1959 \ 1960 sammen med sin daværende ektemann Gary Merrill i stykket "The World Of Carl Sandburg", som var et stykke i 2 akter lest av skuespillerne. Etter flere år med dårlig mottakelse av hennes filmer, takket Davis ja til rollen som Maxine Faulk i Tennesee Williams stykke "The Night Of The Iguana" som åpnet på The Royale Theatre 28.desember 1961. Davis forlot stykket fire måneder senere. Davis siste framføring på en teaterscene var i 1974, i musikalen "Miss Moffat", en musikal-versjon av filmen "The Corn Is Green" som Davis hadde hatt hovedrollen i, fra 1944. Stykket stengte ti dager etter at stykket hadde åpnet på sin landsturné, i Philadelphia, da Davis trakk seg fra prosjektet med ryggproblemer som grunn.
Davis var gift fire ganger. Hun fikk datteren Barbara Davis Sherry (1938 -) med William Grant Sherry, og adopterte barna Margot Merill og sønnen Michael Merill i 1950 og 1952 med Gary Merrill.
Betty Davis har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame.
Kilde: Wikipedia
Se kunst basert på lignende emneord:
askeland, blondine, fargerik, fargesterk, idol, ikon, ikoner, kjendis, kvinne, portrett, serigrafi, sitat, skrift, stor, unni

Unni Askeland ble født i Bergen i 1962, og utdannet ved Kunstskolen i Kabelvåg, Vestlandets Kunstakademi og Statens Kunstakademi under Per Kleiva. I dag har hun et enormt atelier i kjelleren i et stort kjøpesenter på Jessheim hvor hun er bosatt. Hun var i flere år gift med kunstnere Sverre Koren Bjertnæs, og har fire barn med den amerikanske sangeren Eric Andersen.
- Jeg var alltid den flinke på skolen, og husker jeg var ivrig med rollespill, og hadde glassfigurer som jeg lekte teater med, i en settekasse på loftet. 16 år gammel ble jeg overbevist om at det var kunst jeg skulle drive med. Jeg stod fire timer og malte, og oppdaget plutselig at det faktisk hadde gått hele fire timer.
Ja, mener Unni Askeland, som nettopp har avsluttet en av den senere tids mest omtalte utstillinger på Blomqvist Kunsthandel i Oslo. Med samletittelen "Munchadopsjoner" var det ingen tvil om hva som var utgangspunktet. Bildene på utstillingen ble nærmest revet bort, og med unntak av noen ganske få skeptiske røster har kunstkritikerne vært samstemte i sin rosende omtale. Selv fnyser hun av dem som mener hun har tråkket mesteren på tærne: - Munch blir betraktet som litt hellig her til lands, både fordi han er Norges største kunstner og fordi det er bare vel 60 år siden hans død. Jeg mener det må være lov å røre ved disse motivene. Jeg har ikke forsøkt å gjøre dem på nytt, men har i stedet adoptert dem og gjort dem til mine egne. Bildene mine er ikke et kunstteoretisk prosjekt; de er en hyllest
.
De fleste billedkunstnere er naturligvis påvirket av tidligere kunstneres arbeider, og noen har gått svært langt i å spille videre på kjente verk. Det er nok å tenke på alle variantene av berømte malerier som "Mona Lisa" og "Skrik". En slik påvirkning kan ta mange former. Noen velger å innta en leken holdning til tradisjonen og lager bart på Leonardos gåtefulle skjønnhet eller en tegneserievariant av Munchs figur, mens andre går mer teoretisk til verks og bruker kunsthistorien til mer intellektuelle eller estetiske eksperimenter. Og for noen, som Unni Askeland, er det snakk om en dyperegående inspirasjonskilde til et eget uttrykk. Munchs innflytelse på andre kunstnere ble behørig dokumentert på Munch-museets utstilling "Skrikets ekko" i 2001, der bilder av så ulike moderne kunstnere som Andy Warhol, Francis Bacon og Georg Baselitz figurerte sammen med verker av nyere norske kunstnere. Det denne interessante utstillingen viste, var nettopp den kolossale spennvidden i Munchs påvirkningskraft og en erkjennelse av at ingen har monopol på Norges fremste billedkunstner gjennom tidene.
