- Pushwagner viser oss destruksjonen, det negative ved moderniteten. Kvalmen i systemet. Og han treffer samfunnet og enkeltindividets berøringsangst relatert til de store spørsmålene. Avmakten er fremtredende i dagens samfunn, ikke minst overfor klimaendringene, fattigdomsproblematikken eller den økende økonomiske krisen i Europa. Det er få som griper fatt i de store perspektivene og de eksistensialistiske spørsmålene slik han gjør i samtidskunsten / eller politikken. Hva slags verden er det vi lever i? Men Pushwagner bruker satire og galgenhumor. Jeg tror folk også blir betatt av hans fine skravering, detaljrikdom og farger og form, det suggererende perspektivet og repetisjonen som han hele tiden bruker som en slags effekt. Men ved hjelp av ironien tror jeg folk treffes av budskapet, forteller Tone Lyngstad Nyaas, kurator ved Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg.

Hariton Pushwagner (døpenavnet er Terje Brofoss) tok kunstnernavnet sitt i hippie-epoken. "Hari"- står for Hare Krishna, "-ton" gir navnet tyngde. "Pushwagner" refererer til supermarkedenes trillevogner - et spark til konsumsamfunnet.

En dag i familien Manns liv skapte Pushwagner på 1980-tallet da han trodde Soft City-tegningene var borte. Serien er en fortsettelse av historien og verdenen vi kjenner fra Soft City og består av 33 bilder der vi følger, ja, en dag i familien Manns liv. På Haugar vises silketrykkene som ble trykket av Gunnar Fredriksen i 1979, og som blant annet ble stilt ut på Henie Onstad Kunstsenter og Kunstnernes Hus. Gjennom silketrykkprosessen tok Pushwagner steget inn i en mekanisk reproduksjonsform som minner om Andy Warhols fabrikkerte malerier.

Apokalypse består av syv svære verker som Pushwagner påbegynte på 1970-tallet da han bodde i London. Med nitide detaljer tegnet med en 0,13 mm tykk penn fikk han frem det han mente var vår tids verdensbilde, en dystopisk verden. De fleste verkene ble vist på Høstutstillingene fra 1989 til 1995.

JOBKILL

er frisens hovedverk og innkjøpt av Nasjonalmuseet. Her ser vi en mengde fly, raketter og fallskjermhoppere over en by i flammer. Det er våpnene som de bedøvede menneskene i Soft City produserte som nå endelig er tatt i bruk. Skraveringen er uten sidestykke i norsk tegnekunst.

SELVPORTRETTET

var starten på frisen, der Pushwagner i et helt år tegnet inn 23 000 figurer i en hodeform; kvinnekropper på sidene, ansikter i kassene og en mannlig skikkelse i spiralen. Dette er trolig kunsthistoriens mest særegne selvportrett, der et pastost malt slips og overkropp står i sterk kontrast til detaljrikdommen inne i hodet. Individet og massene. Menneskets historie som vi alle bærer med og i oss. Men hvor går vi? Hvor er vår sivilisasjon på vei? Mot Pantheons sirkel på toppen, mot det åndelige? Verket er i privat eie.

DADADATA

har to perspektiver som suger deg innover, der menneskene lager våpen som skal utslette dem. Tydeligere kan ikke Pushwagners budskap bli. Verket er i privat eie.

GIGATON

viser veien mot ødeleggelsen, apokalypsen, og eies av Galleri K.

OBLIDOR

gir assosiasjoner til annen verdenskrigs fangeleirer. Hvorfor gjør ikke de tusenvis av menneskene opprør mot de få, sløve fangevokterne? Pushwagner kritiserer vår pasifisering. Himmelen formes av forurensingen fra fabrikkene og danner et intrikat mønster av røyk og egg, lik en Matrix-klekkeanstalt. Verket er i privat eie.

HEPTASHINOK

viser igjen massene på en meningsløs og kritikkløs vandring. Verket er i privat eie.

KLAXTON

gir en klaustrofobisk følelse, tegnet som om man ser verden i en rus, i et uendelig perspektiv, og som en kritikk mot modernitetens forsteder, drabantbyer og avindividualiseringen. Verket er i privat eie.

Soft City var forsvunnet i over 20 år og ble så funnet i en koffert på et loft på Nesodden, og senere i Axel Jensens gamle båt i 2008. På Haugar stilles originaltegningene ut for første gang i Norge som en sammenhengende fortelling i montere. Sidene i boken er nylig restaurert. Korrekturlakken står så tydelig frem på de gulnede sidene. Soft City ble skapt i Oslo og London mellom 1969 og 1975. Tegneserien forteller historien om et mekanisk hverdagsliv i en avhumanisert og dystopisk moderne by. Her går menneskene omkring som roboter. De blir observert gjennom barnet Bingos undrende øyne. Foreldrene begynner dagen med å svelge noen piller og går inn i en bedøvet tilstand som driver dem gjennom dagens automatiserte gjøremål. Far drar på jobben som produserer masseødeleggelsesvåpen, mens mor drar på supermarkedet og konsumerer. Serien ble fremhevet på biennalene i Berlin og Sydney i 2008.