I Merete meiers malerier møtes vi av kontraster. Her skapes et formspråk, som både er abstrakt og figurativt. Fargenes intense spill med og mot hverandre skaper udefinerbare, abstrakte landskap som bakgrunn for grupper og enkeltstående menneskefigurer. Verkene er ikke bare mettet av farger, men kanskje likeså mye av følelser og stemninger. I et ømt smil, en utstrakt hånd eller en fokusert blikkretning, aner vi skapningenes innbyrdes kjærlighet og forbindelse til hverandre. Nærværet er imidlertid ikke entydig. På samme måte som figurenes fremtreden sløres av penselstrøkene, og den flytende lasurlignende malings lagdeling av flaten, er figurene på samme tid både nære og fjerne i deres uttrykk.

- Det figurative i menneskekroppene er både realistisk i sitt uttrykk og stereotypt "menneskeikonisk" eller skulpturelt med deres skallede hoder og mannequin-lignende positurer. Verkene antyder en psykologisk, symbolistisk fortelling, men gir oss ingen ensbetydende svar. Tvert imot skapes det et bilderom der det er plass til nysgjerrighet og undring over dybden i både maleriets formelle lag av maling og motiver, og tvetydigheten av den menneskelige eksistens. Som det antydes i tittelen "Beauty grows out of darkness too", viser verkene oss at kontrastene både arbeider med og mot hverandre. Som kjærlighet og ensomhet følges ad, er antydningen av både fravær og nærvær med på å skape et evig spill og nye lesningsmuligheter i verkene.