- Kunst handler om kommunikasjon. Med disse koppene når jeg enda lenger ut med mitt budskap om godhet i verden. Det handler om mer enn et naivt smil og en søt klovn i sterke farger på en kopp sa Marianne Aulie til Fineart om sin nye koppekolleksjon i porselen fra en av verdens ledende porselensfabrikker, KAHLA, som blir lansert like rundt juletider og utsolgt i løpet av noen uker.

Aulie er i dag innkjøpt av samlere verden over, og har blitt et etablert navn på kunstscenen. Hun samarbeider med klesdesigner Cody Ross / Priestess NYC, og .lanserte en kolleksjon på Fashion Week 2011 i New York. Hun eier og driver Gallery Sand i New York sammen med Aune, Vebjørn og Øivind Sand, og er for mange kjent for å vaske bildene med champagne.

Våren 2010 åpnet også Marianne Gallery Sand i New York sammen med Aune, Vebjørn og Øivind Sand. Her hjemme fulgte titusener av TV-seere eventyret frem mot åpningen på programmet Sirkus Sand på TV2. Kunstnerne satset alt for å lykkes "over there", og klarte det. I dag har deres kunst også funnet veien til det amerikanske folket, og galleriet er et mesterstykke av en idé. Aulies kopper ble utsolgt i løpet av en uke her hjemme.

- Tilbakemeldingene fra folk på kunsten min betyr alt for meg. Når jeg har vært på signeringsturneer og sett utover køene, slår det meg hvor mange ulike typer mennesker jeg treffer. Og historiene folk forteller motiverer meg til å fortsette. Maleriene mine betyr mye for mange. Fra jeg var liten har jeg ønsket at verden skal være god. Jeg er inspirert av det uskyldsrene og den lyse optimismen. Jeg vil undre meg, se stjernene og melkeveien. Og være en bidragsyter som kan bringe det positive inn i verden. Jeg tror på at egoisme må vike for godhet.

Marianne er selvlært som kunstner. Som 19 år gammel religionsstudent på universitet i Oslo med interesse for buddhisme, møtte Marianne Aune Sand, Vebjørn Sands bror. Hun ble nærmest adoptert av familien Sand. I 1991 tok hun et avbrekk fra studiene og ble med Aune til Kairo for å hjelpe til med innspillingen av hans film Dis. Det var kunsten hun drømte om, og Sand-familien oppfordret og støttet henne til å satse på kunsten. Hun kom inn på Oslo- tegne- og maleskole etter å ha søkt på Statens Kunstakademi sju ganger.

- Jeg var hestejente, og jeg malte. Etter videregående ville mamma at jeg skulle bli lærer, eller kanskje advokat. Selv var jeg søkende på den kreative verden, både på maleri og film. Da jeg endelig begynte på kunstskolen, var jeg et fyrverkeri og ganske utemmelig. På skolen tegnet man en strek, tenkte og tegnet en strek til. Jeg kalte det til slutt zoombieland, og fikk nok litt mye fravær, men jobbet på kveldene alene. Lærerne likte nok ikke grisingen og sølingen min med maling.

Mine nyeste bilder er en videreførelse av Optimistene. Du kan heller kalle disse vesener fremfor klovner. Klovnen har en jobb med å underholde, og klovner har dessuten en maske. Mine figurer er små sjeler som kommer til vår verden for å være gode. Mine vesener er rene. Dette er min tanke; at mennesker må bevege seg bort fra kynisme og egoisme som er i ferd med å overta samfunnet, og heller bygge hverandre opp og støtte hverandre. Jeg vil at vi skal være på bakken og klemme rundt hverandre. Jeg har ment hele livet at man faktisk kan forlange av andre mennesker at de skal være medmennesker. Jeg mener også at alle mennesker er snille i bunnen. Møter man verden med vennlighet, får man vennlighet igjen. Dessverre finnes det sorte får i mengden, som av ulike grunner eller omstendigheter er aggressive og negative. Jeg styrer bare unna slike mennesker; de bare river meg ned.

Les mer om Sommernyterne

Det demrer et fuktig, ensomt landskap, like før berget skråner ut i havet. En furu oppgir å være tre, og kryper utover fjellet som en plante. Men i dalsøkkene står trærne høyere i dyp jord. Det er på avskjermede, lune plasser de gamle småbrukene ligger. Her bor sommersankerne, hvor hvite hus skjuler seg i en stor frukthave, og jordene smyger seg mellom stein og klipper ut i sivet. Og i haven står epletrærne i havbris som fyller trærnes lunger med sitt salt og legger seg til hvile på grenene. Havluften bringer sitt klare sjeleliv med seg inn over land, og gir enga en friere drøm under gresset. Den løfter bladene med samme letthet som den gir måkevingen oppdrift inn i himmelblået. Rundt de gamle småbrukene til sommersankerne er det oppdyrket mark, men jordene strekker seg ikke så langt. For bukten ligger like ved, og klippene klumper seg mer og mer sammen jo nærmere man kommer vannet. Der sivet reiser seg, forsvinner plogskjærene, og jordlukten oppløses i saltvannsdamper. Alt blir saltet i havluften: jord, gress og blader. Vind gjør døsig, og selv er den tyngre enn alt når den slukner. Slappe åndedrag! Det ligger en vinge av bly i gresset. Er man en måke i flukt over sommersankernes havgårder, vil man se friskmodellerte svaberg og et belte av gyldenrødt fjell der nede i det blå.

Les mer om sommersankerne