- Motivene er inne i meg og inne i oss, som jeg leter frem. Det er et møte mellom meg og maleriet. Hvis man skal male et bilde, må man ikke vite hva det skal bli på forhånd. Man må slippe kontrollen og slippe følelsene fri. Jo mer usikker, klønete og mindre kontroll jeg har, jo bedre. Jeg maler fordi det er noe jeg ikke kan.

Gult, rødt og blått. Ryttere til hest, kenaturer og langstrakte figurer svevende i et imaginært landskap uten tid - eller stedsbestemmelse. Stemning, bevegelse og lys. Energisk, ekstatisk, vital, ekspressiv. Det er slik de fleste kjenner Frans Widerberg. En gnistrende kolorist hvis bilder er fylt av styrke. Men mest av alt handler det om lys i Widerbergs bilder: Lysfylte rom fylles av sårbare figurer, flammende bevegelser og farger slik de ofte oppleves i en drøm. Og sentrale temaer vi mennesket aldri slutter å unders over: Livslysten, kjærligheten og følelser.

- Da jeg var 15 ? 16 år, hadde jeg jo ikke råd til modeller, og dro ofte på ridesenteret for å tegne kvinner og menn som red. Jeg trodde det var sånn alle hadde det, at de måtte tegne, men først da jeg kom på Akademiet, skjønte jeg at dette ble kalt et håndverk og senere kunst. For meg er det en kjærlighet til malingen, dette sølet med farger, som driver meg. Jeg blir litt av fargene ... i ett med malingen ... penselen er en forlengelse av meg.

Frans Widerberg ble født 8. april 1934 i Oslo. Moren var Ingrid Christine Blom og faren murmesteren Nicolai Magnus Widerberg.