Selv om landskapsmaleriene hans først og fremst er basert på Sunnmørs-motiver, opplever Ørnulf likevel at folk både på Østlandet, i Sverige og i London kan forholde seg til stemningene i bildene. Men i Sverige opplevde han en gang å få en nokså underlig kommentar, som avslørte både dyp aktelse og en smule uvitenhet:

- Er det du som har funnet opp dette landskapet? var det en som spurte. Det har jeg jo ikke. Men jeg har funnet opp måten å fremstille det på, med stor grad av komprimering og abstraksjon, fortalte Opdahl til en lokalavis.

Opdahls litografiske karriere har utviklet seg helt siden akademitiden for rundt 40 år siden. Han har arbeidet på forskjellige verksteder i Norge og i Frankrike. Hans illustrasjoner og grafikkmappe til Henrik Ibsens Rosmersholm fra 1988 er velkjent. Hvis man vil se hans produksjon i en kunstnerisk grafikktradisjon, er det lett å peke på James Whistlers mesterverk The Thames fra 1896, hvor kunstneren skildrer halvlyset i et elvelandskap. Nærliggende er også spanieren Antoni Tapies litografier.

I Opdahls litografier ser vi litoteknikken utnyttet til fulle. Landskap og lys skapes ved bruk av delikate tusjlaveringer, heldekkende flater og syreetsninger. Arbeidet med akvarellteknikken har hatt stor betydning for hans mestring av litografiets vanskeligste område; laveringen. Her gjelder balansen mellom komponentene fett og vann. Kunstneren bruker overtrykninger med dekkende farger for å skape illusjonen av luft og vær. I denne teknikken overfører Opdahl sine erfaringer fra maleriet ved å hente fram lys og mørke gjennom etsning og skraping i steinen. Fargerepertoaret i trykkene er begrenset. Det handler om svart og hvitt, med innslag av oker og av og til blått og rødt.

Ørnulf Oppdal har allerede etablert seg som en klassiker i norsk kunsthistorie. Ålesundskunstneren faller heldigvis ikke i fellen med å gjenta seg selv til det utrettelige på Høvikodden i disse dager. For det finnes bare én Ørnulf Oppdahl: Landskapsmaleren Oppdahl som faktisk ikke maler landskap som geografiske steder, men opplevelsene og stemningene som oppstår når han møter naturen. Hans landskaper og deres brå skiftninger blir også et speilbilde på menneskers ulike sinnstemninger og mentale tilstander; melankolien og optimismen, men også angsten, det truende og pessismismen. For Oppdahl befinner seg i en mellomsone; publikum inviteres til en reise både i det ytre, sublime, norske landskapet såvel som det indre, personlige landskapet. Er det rart Oppdahl trollbinder gang på gang?

Det er et imponerende antall bilder Oppdahl har malt de siste to årene som pryder Sal Haaken på Henie Onstad senteret frem til 20. februar 2005: 52 oljemalerier fra 50 x 70 cm til nesten 2 x 2 meter, 20 akvareller og 11 monotypier. De små bildene komprimerer "Oppdahl-stemningen og spenningen" bedre enn de større lerretene. Maleriene er for det meste relatert til Vestlandets natur, mens akvarellene og monotypeien kom til under Oppdahls tur med forskningsskipet G.O. Sars til Antarktis i fjor. I en slik enorm og variert produksjon må det det nødvendigvis bli noe ujevn kvalitet, Oppdahl er ikke noe mer enn en kunstner som presterer på lik linje med alle andre yrkesgrupper. Likevel blir helhetsinntrykket når man vandrer i Oppdahls indre eller ytre rike at kunstneren nesten maler naturen vakrere enn den er. Hans røffe tekstur, komplekse palett og eksemplariske håndverk og teknikk kan ta pusten fra naturelskere og kunstfantaster. Tross i massive og suggerende inntrykk på rekke og rad som alle krever sitt av sekunder i Sal Haaken, blir man ikke lei disse trange dalene, lysene i det fjerne innerst i fjordarmen, breer som ligger truende ovenfor befolkete daler, regnvær som siler nedover lerretet, dype skoger, utsnitt av massive og steile fjell, høye, spisse topper, kommende uvær, tykk tåke og innslag av abstrakte komposisjoner. Når Oppdahl i tillegg bruker sand sammen med temperaen, blir hans malerier både et bilde av landskapet og selve landskapet på samme tid. Av jord er vi kommet, til jord skal vi faktisk bli. Oppdahl tar av naturen, men gir også tilbake.

Det som overrasker mest på utstillingen er Oppdahls hyppige bruk av farger. Grønt, gult, rødt, blått og lilla i et få, raffinerte penselsveip er nok til å kalle de grå bildene friske: "Jaktscene I-III" viser dype skoger i saftig grønn hvor et sterkt lys virvler deg innover i maleriene. "Rødt tak" holdes i blå og lilla toner med et skarpt rødt hus i hjørnet. Det vakre "Vinterhavn - natt" er i tre deler. 2/3 av bildet mørkner dypere og dypere i lilla toner, mens det siste lerretet viser en abstraksjon av en by i gult med porter og hus. For Oppdahl er lysets mester. En snortynn strek eller en prikk med gult lyser opp kvadratmetere med mørke Man kan trekke en linje fra Oppdahl tilbake til nasjonalromantikken, nasjonalmalere som I.C. Dahl og Tidemand & Gude og malerier av den lille mannen alene i den store og mektige naturen. For selv om menneskene er fysisk fraværende i Oppdahls bilder, er de tilstede i høyeste grad. Under de massive fjellene og i de bortgjemte bygdene har folk levd med naturkreftene som tar liv uten å spørre om lov, og fjell og hav som har gjort livet uforutsigbart og brutalt. Kanskje er det fortsatt en slik romantisk tankegang om det opprinnelige og isolerte livet som appellerer til oss, der vi går på det elegante kunstmuseet og betrakter det hele trygt på en passe armbreddes avstand.