Kunstens Beluga
Av Helene Gulaker Hansen.
Vinylplatens historie er full av kunst, kreativitet og kontrovers, og det før du i det hele tatt har satt stiften på disken.
Kaffe og knekkebrød? Venke Hoff koker kaffe, smører knekkebrød, svarer på mail og telefoner mens hun grunner over mitt spørsmål: Hvorfor startet du Kaviar Factory?
En av verdens mest eksotiske kunsthaller. Den gamle kaviarfabrikken ligger som et landemerke ved inngangen til Henningsvær i Lofoten, hvor bølgene vasker fasaden, bokstavelig talt. Dronning Sonja kom på åpningsutstillingen i juni 2013. De aller første utstillerne var Per Barclay, Marie Bovo og Rune Johansen. «Mulighetene på Kaviar Factory er like store som fjellene utenfor», skrev kunstkritikeren Tommy Olsson.
Kaviar Factory har et imponerende program med internasjonal samtidskunst, og Venke Hoff har siden åpningen stilt ut store internasjonale kunstnere som Ai Weiwei (Kina), Shirin Neshat (Iran/USA), Gilbert & George (Italia/England), Douglas Gordon (Skotland), Kjartan Slettemark (Norge/Sverige), Gardar Eide Einarsson (Norge), Meredyth Sparks (USA) og Bjarne Melgaard (Norge). Dette brakte Kaviar Factory rett inn i den prestisjetunge «Michelinguiden» for internasjonal samtidskunst; The BMW Art Guide. På sensasjonelt kort tid. Kun i selskap med godt etablerte Astrup Fearnley Museet og Henie Onstad Kunstsenter.
Vi sitter i kjøkkenet på gården Hoff i Oslo og har akkurat kommet inn fra fotoshoot i haven, som er et inferno av blå scilla.
- Hvorfor startet jeg Kaviar Factory? Jeg vet ikke. Det var aldri en plan å åpne en kunsthall i Henningsvær. Ambisjoner har jeg aldri hatt. Kunst er ikke en profesjon for meg. Det er mitt liv. Nei, det startet som et bevaringsprosjekt av en falleferdig kaviarfabrikk.
Jeg har alltid brent for gamle hus. Ser potensialet. Det vakre. Ikke problemene. Det er min last. I 2012 holdt jeg foredrag på Norsk Murdag om prosessen. Det sier jo litt. Kunst. Javel, det krever sitt. Men å renovere et murbygg! Som ligger halvveis ute i havet. Det er det som er galskap!
Venke ler hjertelig og fortsetter.
- Min far jobbet med betong. Da jeg sto der foran hele byggebransjen og snakket, tittet jeg opp til min far og tenkte: Håper du ser meg nå! Hun ler godt igjen. - Jeg er sikker på at han fulgte med.
Det er jeg også sikker på, Venke. Alle andre gjør jo det. Kaviar Factory får stor oppmerksomhet internasjonalt. Året startet med omtale i den franske avisen Le Figaro, en kinesisk avis, et nederlandsk magasin. En samler fra Hong Kong organiserte filming av seg selv fra en hangglider over Kaviar Factory idet hun spaserte inn. Ai Weiweis studio ønsket seg katalogen. Du blir invitert til å holde foredrag på kunstmesser som Arco i Madrid og Art Fair Vienna. Her i Oslo har du snakket på Stenersenmuseet og i Shoot Gallery. Og i år fikk du Vågans kulturpris med ordene «Hun er ikke A4, hun er heller ikke A3. Og har ingen respekt for byråkratiske prosesser».
- Hahaa..! Ja, jeg er en aktiv sjel og kjent for å være utålmodig! Det begynte med å skrive en søknad til Norsk Kulturminnefond for støtte til restaurering. Måtte konkretisere hva bygget skulle brukes til. Det ene førte til det andre. Etter at vi kjøpte Henningsvær fyr i 1998, har vi lånt det ut fra første dag til kunstnere fra hele verden. Vi har blitt kjent med deres kunstnerskap og prosesser til stor gjensidig glede. Et godt eksempel er den indiske kunstneren Amar Kanwar som i løpet av sitt opphold laget filmen Henningsvær. Den har siden vært vist på museer rundt i verden. På denne måten har vi fått et stort nettverk som vi kan nyttiggjøre til å vise spennende kunstnere. Et nettverk får jo først verdi når man bruker det til noe? Det er også en stor glede å dele samtidskunst med andre.
- Jeg har hatt mange støttespillere som har heiet prosjektet frem, men skal ikke stikke under en stol at det også har vært svært tøft med mye motgang og forsakelse. Det var ikke mange som trodde på meg helt i starten.Turistnæringen er vel de som har hatt minst forståelse for at flere og flere ønsker kultur på høyt nivå sammen med flotte naturopplevelser. Sesongen her oppe blir bare lenger og lenger. Italienere og sveitsere som kommer hit for å stå på ski om vinteren, ønsker også noe mer. De kommer til meg. Og sier «Unexpected to find such a place»!
Rundt i verden er kultur en selvfølge, og særlig i Øst-Europa møter jeg nå svært mange spennende folk fra kunstverden. I vinter kom polske kunststudenter fra Kabelvåg hit for å se utstillingen, og vi hadde allerede et felles språk! Vi diskuterte polske kunstnere og utstillinger vi alle hadde sett. Det var så fint. Mens det kan skorte på forståelsen for kunstens betydning i Norge, popper det opp samtidskunstmuseer over hele verden, og de som kommer utenfra er mer interessert. I Istanbul vil det komme tre samtidsmuseer de neste to årene. Og i Kina dukket det opp et nytt samtidsmuseum en gang i uken i en lang periode. Reiselivet må få øynene opp for dette.
Du ble i vinter tildelt Vågans Kulturpris. Knut Olav Åmås kommenterte da på nettet at sjelden har en kulturpris vært mer fortjent i dette landet. Hvilken betydning har prisen for deg?
- Det er så mange som fortjener en kulturpris, og jeg føler meg svært ydmyk og stolt over at jobben jeg gjør blir verdsatt.
Har det også vært en pris å betale?
- Ja. En ting er å være gründer. En helt annen ting er å være en stayer. Oppbyggingen krever min tilstedeværelse der oppe. Jeg kjenner på både ensomhet og forsakelse. Jeg elsker å være i Lofoten, men når scillaen blomstrer hjemme på Hoff, savner jeg hjemmet mitt. I år fikk jeg heldigvis med meg litt av våren her hjemme med både scilla og aprikostre i full blomst.
Min mann er også alenemann i Oslo i lange perioder. Men han er jo vant med det etter alle mine år som flyvertinne med langflyvninger for SAS. En jobb jeg elsket. Og barna er jo nå voksne.
Datteren Mariken kommer innom kjøkkenet for å si hei. Et fast medlem av Kaviar Factorys team; the Hoff Family. Bestående av mannen Rolf Hoff, kunstsamler gjennom 30 år, datteren Mariken som har vokst opp med kunst og kunstprat og kunstnere på kjøkkenet til alle døgnets tider, samt sønnen Petter som jobber for kunstneren Olafur Eliasson i Berlin. Denne påsken har familien i fellesskap montert Bjarne Melgaards utstilling Expected / Unexpected.
- Kan du beskrive påskeuken, Mariken? Noe som egner seg på trykk ...
- Hahaaa. Hun ler og sier umiddelbart: - Ingen filter! Og intenst! Det var intenst.
- Ja, Petter var slett ikke fornøyd med teamet sitt, føyer Venke til. - Han er jo vant til svært profesjonelle forhold hos Olafur og synes ikke vi holdt forventet nivå. Han svingte pisken og var kjempestreng. Men som vi jobbet! Rolf og Petter brukte fire strabasiøse dager opp hit med all kunsten fra Oslo, og så var det full fart med maling og montering. Dette er tredje påsken vi har jobbet dag og natt. Og nå har Petter laget instrukser til oss.
For neste påske med døgnjobbing?
- Ja. Det er bare familie som står opp og sparkler vegger klokken seks om morgenen. Man kan ikke engang tenke på å be venner om slikt. Men venner har også vært fantastiske. Helt uvurderlig innsats. Det går ikke uten. Og jeg føler en enorm takknemlighet og lojalitet til alle som har bidratt. Det gjør det enda viktigere å fortsette.
Ja, hva er motoren din? Hvor henter du kreftene fra når læringskurven blir så bratt at den tipper bakover?
- Mitt gode humør! Jeg er velsignet med et godt humør. Og har også alltid vært en aktiv person. Men dagene før og etter åpningen husker jeg ikke mye av. Jeg var så sliten.
Men Venke, jeg har jo hørt at du sang på åpningen?
- Ja, mine venner fikk sjokk! Jeg kan jo ikke synge. Og hadde aldri holdt en tale i mitt liv. Men jeg fikk avgjørende hjelp fra Seans praktfulle stemme. Vår lokale Frank Sinatra.
Venke ler og synger klokkerent:
Regrets, I've had a few; But then again, too few to mention.I did what I had to doAnd saw it through without exemption.(...)
Imponerende! Jeg kan ikke tenke meg noe mer nakent og sårbart enn å synge sin historie foran et publikum. Jeg har overvunnet mye taleangst selv, men å bryte ut i sang! Der går grensen Og var dronningen blant publikum?
- Nei, dronning Sonja kom dagen etter. På den offisielle åpningen. Hun kom som privatperson.
Jeg vet du helst ikke vil snakke så mye om dette, men det må jo ha vært viktig for deg? Dronningen kom også året før for å se hvor langt du var kommet i prosessen?
- Ja, hun er jo oppriktig interessert i det som skjer innen kunstverdenen. Men da så det ut som en ruin. Hun må ha fått sjokk. Da dette ble kjent, økte jo interessen for Kaviar Factory her oppe. Hadde det vært opp til meg, hadde ingen fått vite det, men når kongeskipet Norge ankrer opp rett utenfor, er det jo ikke så rart at nyheten lekker ut. Det vakte naturligvis like stor oppmerksomhet da hun kom på den første offisielle utstillingsdagen.
Er hennes interesse viktig?
Ja, meget. At dronningen er opptatt av kunst, blir lagt merke til og inspirerer andre. Kunstlivet i Norge trenger all støtte og oppmerksomhet det kan få.
Men din neste utstilling klarer kanskje oppmerksomhetsbiten på egenhånd? Du skal vise din første separatutstilling, Expected / Unexpected, med verk av Bjarne Melgaard fra 1995 til 2005. Hva ligger i tittelen?
- Det er så mange som er forutinntatt når det gjelder Bjarne Melgaard. Han har kanskje lagt opp til dette selv, men hans kunstnerskap har også andre sider som mange kanskje vil oppleve for første gang. Jeg ønsker å vise bredden i et kunstnerskap som vi har fulgt gjennom 20 år og har stor respekt for.Ikke siden Edvard Munchs storhetstid for rundt 100 år siden har en norsk kunstner opplevd tilsvarende suksess. Og det er jo en grunn til det! Melgaard var jo lenge kjent i utlandet før folk her hjemme ble kjent med hans kunst.Jeg var så heldig å se hans utstilling på Stedelijk Museum i Amsterdam i 1997 og på Kiasma i Helsinki i 1998. Da var han for lengst blitt oppdaget og omfavnet av den internasjonale kunsteliten. Et av verkene vi viser (se bilde), kommer direkte fra Thaddeus Ropacs utstilling i Paris i vinter og rett til Henningsvær.
Venke setter et glødende, blått blikk i meg. - Vet du? Vi kommer til å vise hele 50 verk! Alt er på veggen nå, og det er storslagent. Bare gled dere!