Fredrik Geelmuyden

Geelmuyden beveger seg i raskt tempo fra tema til tema, fra kontinent til hjemmebane, fra universelle problemstillinger til politiske standpunkt. Han hyller sin Ingrid Bergmann og kvinner som har blomstret av sin skjønnhet, maler smerten over tapet av sin kjære og et samlivsbrudd, prøver å formidle frykten hos mennesker på flukt, spekulerer over vårt dobbeltfokuserte samfunn og liv, kritiserer den evige lukingen av opprørere i samfunn og er opprørt over klasseforskjellene og kontrastene i verden. Men tross i denne energiske og høyfrekvente "Tsappingen" fra kanal til kanal, lokalt til internasjonalt, forlater aldri Geelmuyden emnet før han har dukket dypt ned, stilt utallige spørsmål og filosofert tilstrekkelig lenge. Slik vil publikum også følge hans bilder og tekster og kanskje selv få noen skjeve betraktninger på verden og hverdagen: Hva skjer når kroppen slår av strømmen, når asken er lagt i jorden, når kirkekaffen er drukket opp og gravstøtten har fått mose på seg? Hvor forsvinner sjelen? Hva skjer med menneskene i Kina, deres kulturarv og lange tradisjoner når den vestlige fokus på økonomisk vekst blir deres nye opium? Hva er pornografi, før og nå? Hvor er enheten i treenigheten? Hva tenker en aldrende pave om alle demoner som oppstår i kjølvannet av et korstog i Guds navn han ikke har kontroll over? Er det så rart at verden går av hengslene når man egentlig ikke vet hvem og hva man er?

Man kan kanskje tro at Geelmuyden gaper over for mye, at temaene spriker i denne utstillingen og at det hele koker ned til å bli platt og kvasifilosofisk. Dette er ikke konseptet. Kunstneren fungerer som en urban observatør, intet annet. Dette er hans betraktninger, hans spørsmål, hans respons på det som skjer rundt han fra hans ståsted. Så er det opp til betrakteren å tre inn i hans sirkel og følge hans tankeganger, spørsmålstegn og scenarier. Eller skape sitt eget ståsted. For vil verdenen gå av hengslene, der ute i det store eller her hjemme i det nære? Kunstneren Rene Gauguin lurte på det samme for over hundre år siden da han flyttet til Tahiti, bort fra den gangen det urbane livet. Også han spurte som Geelmuyden i sitt maleri fra 1887: Where Do We come from? What Are We? Where Are We Going?