Bak kulissene

En anmeldelse kan være utslagsgivende for hvorvidt publikum besøker en kunstutstilling eller ikke. Det kan også være av stor betydning for en kunstner å i det hele tatt bli anmeldt, siden det i dag er relativt få som får oppleve dette.
– Det mest iøynefallende ved dagens situasjon for kunstkritikere er misforholdet mellom det store antall kunstnere og antall publikasjoner med kunstanmeldelser. Om vi går tilbake til 1940 - 50-tallet, så var det opptil fem kunstanmeldere per utstilling, og alle utstillinger ble   anmeldt. I dag er du som kunstner heldig om du blir anmeldt siden dette gjelder kun omlag hver tiende utstilling, sier sosiolog og kunstviter, Dag Solhjell.
Han har sammen med kunstkritiker Trond Borgen skrevet boken Tankens form. Kunstkritikk 1979-2008 hvor Borgen presenterer nærmere 200 av sine over 2000 publiserte kritikker. Solhjell analyserer Borgen som kritiker, og hvordan han har måttet endre sine begreper og  tilnærminger når ny kunst har tvunget frem nye relasjoner mellom kritiker og kunstner.

Kvalitetssikring av kunsten

På spørsmål om hvilken rolle kunstkritikeren har i norsk kunstliv svarer Solhjell at det er en kvalitetssikring av kunsten. Men slik det fungerer i dag vet ikke publikum at det allerede i utvelgelsen av utstillinger ligger en form for kvalitetsvurdering.

– I norske aviser foregår det en vurdering og utvelgelsesprosess i redaksjonene som gjenspeiler mediets kunstpolitiske ståsted. Når det i tillegg er færre aviser i dag, så sier det seg selv at kunstkritikken blir hengende etter. På nettet har vi fått www.kunstkritikk.no som har åpnet et medium med et stort potensial for å nå mange, men siden de velger å konsentrere seg om den nye kunstscenen får de en ganske smal leserkrets. Generelt kan man si at det er den nye kunstscenen som får mest oppmerksomhet, mens de mer etablerte kunstnerne blir glemt. Det at Odd Nerdrum kunne ha en utstilling i Notodden uten at noen aviser anmeldte den, er ganske betegnende. Det kan virke som om omtale av de etablerte kunstnerne ikke er like meritterende for kritikerne i kunstlivet, fortsetter Solhjell.
Han påpeker også at det fra statlig side nesten ikke finnes stipender for kunstkritikere og at kunstkritikken som sådan står utenfor kunstpolitikken.
– Antallet kritikere har stått stille mens antall kunstnere har eksplodert. Kvalitetssikringen står ikke i forhold til det mangfoldet som finnes, sier han.

Faglig fundering

Kunstkritiker i Aftenposten, Truls Ramberg, uttaler at avisens utvelgelse av kunstutstillinger foregår i redaksjonen, og at det i flere tilfeller blir foreslått kunstnere som han ikke hadde tenkt på.
– Men det er vi som sitter med den kunstfaglige kompetansen som er ansvarlige til sist, sier han, og henviser til kollega Lotte Sandberg.
Ramberg er kunsthistoriker og frilans kunstkritikker, og har skrevet siden 2004 for blant annet Billedkunst, Kunst og kunstkritikk.no.
– Er du bevisst hvilken påvirkningskraft du har som kunstanmelder?
– Jeg tenker ikke så mye på det, jeg skriver det jeg mener etter mitt verdisyn og prøver etter beste evne å fundere det faglig. Dessuten er jeg usikker på hvor stor påvirkningskraft jeg egentlig har. For kunstnerens del er det selvsagt positivt å få omtale i aviser, men det   er vanskelig å si hvor mye publikum legger vekt på det jeg skriver, sier Ramberg.
Han sier at det er viktig å tenke bredde når han anmelder og er opptatt av å spre seg over ulike gallerier.
– Jeg er bevisst at det skal være representativt for hva som rører seg innen kunstverdenen, og jeg er også bevisst at jeg har min smak og områder innen kunsten som jeg synes er mer interessant enn andre. Derfor er det en styrke for en avis å ha flere kunstanmeldere, fortsetter han.

Etterlyser flere stemmer

Ramberg sier kunstlivet har godt av flere kritikerstemmer, og etterlyser flere.
– Det kan fort bli litt sekterisk og vi trenger bredde i helheten.
– Anser du rollen din som kvalitetssikring innen norsk kunstliv?
– Jeg er en del av en offentlig diskusjon rundt kunst hvor flere uttrykker seg med hvert sitt ståsted. Jeg opplever at når alle stemmene utaler seg, så blir summen en kvalitetssikring. Og med min kunstfaglige kunnskap er jeg med på det.
Kritikeren påpeker at finanskrisen i stor grad påvirker kunstkritikken. Dagbladets anmelder har ikke kunstfaglig bakgrunn, ressursene blir færre, noe som i følge Ramberg var årsaken til at Nerdrums utstilling ikke ble omtalt. Det er ikke penger nok til reiseutgifter.
– Mitt ønske er at oppmerksomheten rundt billedkunst skal bli større i norsk offentlighet. Finanskrisen har rammet mediebedriftene hardt og gjør dette vanskelig.

Paradoksal situasjon

I likhet med Truls Ramberg er redaktør for nettsiden kunstkritikk.no, Jonas Ekeberg, tvilende til hvor stor påvirkningskraft kunstkritikere har i det store og hele.
– Kunstkritikeren står i en paradoksal situasjon. Samtidig som det er ekstremt viktig at det skrives kritikker, så får det lite oppmerksomhet og blir ofte mottatt med et skuldertrekk av publikum. Det kan derfor oppleves som om kritikeren skriver i et vakuum, uttaler Ekeberg. Han begrunner dette blant annet med hvilke tilbakemeldinger som kommer til kunstkritikk.nos debattforum. Her omtales ofte alt annet enn selve kritikken.
– Vi har en jobb å gjøre her ved å være så konkrete at vi faktisk klarer å aktivere potensialet som ligger i kritikken. Kunstkritikken utgjør ofte den første faglige beskrivelsen av ny kunst og kan påvirke hva som ses, diskuteres og til syvende og sist kommer i historiebøkene.

Økt statlig støtte

Ekeberg viser til undersøkelser som viser at en svært lav prosent av leserne leser en hel artikkel i avisene, og disse tallene er enda lavere på nett. Han anser at kunstkritikk.nos oppgave er å få med seg leserne hele veien igjennom artikkelen.
– Vi må tilpasse vår prosa til leserne, kort sagt ved å skrive kortere og bedre samtidig som vi beholder faglig tyngde. Det finnes vel ikke noen trylleformular for dette, men det er her vi starter.
– Dag Solhjell beskriver kunstkritikerens rolle som kvalitetssikrer. Hva tenker du om det?
– Det er jeg i prinsippet enig i. Spesielt i et land som Norge, hvor så mye av kunsten er statlig finansiert, er det viktig å ha nettopp en slik kvalitetssikring. Og sånn sett er det paradoksalt at så lite ressurser går til kunstkritikk. Norske tidsskrifter får maksimalt 200 000 kroner i årlig støtte fra Norsk Kulturråd. Dette er en meningsløst lav sum, blant annet i forhold til støtten til kunstnere og institusjonene. Et viktig kulturpolitisk grep vil være å øke maksimumsstøtten til tidsskriftene fra 200 000 kroner til to millioner kroner. Denne type profesjonell driftsstøtte burde ambulere mellom 10–20 tidsskrifter og kunne gis for seks år av gangen og burde selvsagt også kunne gis til nettidsskrifter. Dette vil gi grunnlag for at seriøse tidsskrifter med faglige tyngde kan oppstå og overleve, og ikke minst at skribentene kan få skikkelig betalt. Slik det er i dag er det flaut å være tidsskriftredaktør i Norge, sier Jonas Ekeberg.

Tekst Gry Hartvigsen / Foto Scanpix