Jakob Weidemann

- en humoristisk ambassadør for norsk kunst

Fra Aktuell Kunst 6/09:


Jakob Weidemann (1923 - 2001) - Kunstneren som lærte den norske befolkningen å like abstrakt kunst

Jakob Weidemann er trolig en av våre mest folkekjære kunstnere som klarte det kunststykket ingen skulle trodd var mulig: å få store deler av det norske folk til å bli glad i abstrakte bilder. Han var en sentral og toneangivende kunstner og kulturpersonlighet gjennom 50 år her i landet, og hans kunst speilet de ulike ismene som dominerte norsk etterkrigskunst. Allerede på sin første separatutstilling, i Bergen i 1942, ble 19-åringen Weidemann genierklært. Mange har kanskje sett seg blinde på Weidemann, slik man har sett Brudeferd i Hardanger hundrevis av ganger, men etter å ha lest om hans utrolige liv, blodslit og lidenskap for kunsten vil de fleste se Weidemann med nye øyne. Det er aldri noe mystisk som foregår i mitt maleri. Det er naturlig og liketil, sa nettopp Weidemann i Morgenbladet i 1970.

I etterkrigstidens kulturelle tomrom ønsket flere unge kunstnere å bryte med det dominerende, tradisjonelle figurative maleriet. Gruppen hentet sine impulser fra modernismen ute i Europa, og Weidemann eksperimenterte i mange år uhemmet med de maleriske virkemidlene. Som mange i sin generasjon arbeidet han seg etter hvert over i et nonfigurativt formspråk. Sin særpregede "stemme" fant han kanskje først med den store maleriserien Skogbunnbilder som han begynte på i 1959.

På mange måter var Jakob Weidemann en ensom ulv i norsk åndsliv; egenrådig av natur og kompromissløs i sin kunst, som alltid fulgte sin vei og tok avstand fra det han så som falskneri og smigring i kunstlivet. Dette kostet han to delirier og en alkoholforgiftning. Han var en av de ytterst få virkelige avantgardister som vårt land har fostret, og han ble tidlig omfavnet av landets kulturelite. På tross av dette var han påfallende lite jålete som menneske. Mytene, og de er mange, sier at han foretrakk å omgås folk flest enn å menge seg med åndssnobb, og det han foraktelig kalte "kulturkjerringer". Dette kan muligens forklare paradokset i at den modernistiske rabulisten Weidemann endte opp med å bli en av våre aller mest folkekjære kunstnere.

Født utenfor ekteskap som Jakob Opdahl
Jakob Weidemann ble født 14. juni 1923 i Steinkjer i Nord-Trøndelag som Jakob Opdahl. Foreldrene var skogfullmektig Osvald Weidemann (1902–65) og husholderske Therese Margrethe Opdahl (1905-90), som hadde hatt et kort forhold da Osvald kom som skogfullmektigstudent i bygda. Av kunstnerblod i slekta var det flere treskjærere, musikere og forfattere. Weidemann ble altså født utenfor ekteskap og tilbrakte de første barneårene hos morens foreldre i Steinkjer. Selv omtaler han bestefaren, Sivert, som sin hjørnestein i livet. Først senere i livet traff han sin far, men utviklet aldri et forhold til han. Bestefaren ble hans farsfigur og den som vernet om Weidemann. I boken Portrett i ord forteller Weidemann om sin oppvekst:

- Da jeg var tre, tror jeg, sendte bestefar min mor til Oslo etter at noen hadde fornærmet henne på en fest og ledd bak ryggen hennes – jeg var jo lausunge. Å være lausunge på den tiden var meget farlig. Bestefar hadde 12 unger, og det var ikke noe frøkenliv. Som vognmann måtte han opp klokken fire om morgenen, og det var et slit uten like. Det var ikke noe bleieskifte der i gården. Gjorde jeg i buksa, var det rumpa under kaldspringen og ferdig med det. Men det var en fantastisk tid. Bestemor døde 63 år gammel. Jeg møtte en uendelig kjærlighet og en enorm tillit. Men bestefar formet hele meg. Uten ham hadde jeg ikke vært her, og jeg hadde vært et annet menneske. Min onkel fortalte meg om en natt bestefar kom hjem. Han var 87 år, full, og hadde rundjult to tatere som forsøkte å snyte han på en hest. På det tidspunktet var bestemor død, og jeg lå ved siden av han i senga. Da han la seg, hadde han sett redselen i øynene mine. Den natten sluttet han å drikke og ble religiøs. Søndagen etter leide han meg ned til bedehuset like nedenfor. Den opplevelsen gjorde at jeg malte Veien til Jerusalem og illustrasjonene til boken Juleevangeliet på 1960-tallet.

Moren til Weidemann giftet seg i 1930 med livsforsikringsinspektør og senere kunsthandler Einar Johansen (1907-82), og Weidemann flyttet 11 år gammel til moren i Oslo og tok navnet Jakob Opdahl Johansen. Bestefaren var med han til hovedstaden. Familien bodde først i Drammensveien, like ved Høvik kirke i Bærum, og flyttet så til Røa. Jakob rømte etter kort tid til Østbanen og mente at hvis han fulgte sporene på jernbanen, ville han komme tilbake til Steinkjer. Han ble funnet sovende på Grorud.

Jakob drømte den gangen om å bli fiolinist. Etter en konsert i Aulaen, der Jascha Heifetz spilte Bach i to timer alene, lukket han fiolinkassen for godt. Jakobs vei til kunsten begynte med at læreren på Høvik skole sa til Weidemanns mor at det ikke var noen mening med at Jakob skulle kaste bort årene med å ta middelskolen og sånt. Til da hadde Weidemann kun malt hestebilder med vanlig husmaling. På Røa malte han sitt første betydningsfulle bilde av et nakent tre med snøklatter under og en svart, gående skikkelse. Fra han var 13-14 år fikk han reise hvor han ville etter skoletid. Turen gikk ofte til Nasjonalgalleriet.

- 14 år gammel bestemte jeg meg for å bli kunstner. Stefaren min var snill og kjøpte malesaker til meg, og jeg gikk opp og malte like ved huset til kunstneren Harald Dal på Røa. Vi ble drikkebrødre senere. Han husket en liten pjokk som stod ved staffeliet og malte, forteller Weidemann i intervjuet med forfatteren Holger Koefoed i boken Portrett i ord.

I 1939 flyttet familien til Bergen. Her kom Jakob inn, bare 16 år gammel, på Bergens kunsthåndverksskole under Eyvind Lundbo. Weidemann ville lære akvarell, men læreren kunne ikke noe om dette og lot han kopiere Mann og kvinne av Picasso. Etter et år gikk han videre til Ole B. Eides private malerskole. I intervjuet med Holger Koefoed åpner Weidemann seg og forteller hvordan han var konstant full i Bergen-tiden. Fra Bergen søkte han seg inn på Statens Kunstakademi i Oslo. Han bestod opptaksprøven og begynte på akademiet høsten 1941. Her skiftet han også navnet sitt til Jakob Weidemann etter faren. Selv har Jakob sagt at han kunne blitt sjømann hvis han ikke ble maler.

Oppholdet ved Akademiet ble kort, ettersom skolen ble stengt av tyskerne i 1942. Allerede neste vår var Weidemann tilbake i Bergen. Samme høst, 19 år gammel, holdt han sin første separatutstilling hos Paus Knudsen Kunsthandel. Det ble en gedigen suksess, alle maleriene ble solgt, og utstillingen regnes som hans første store gjennombrudd som maler. Motivkretsen var tradisjonell, med portretter, landskap og interiører, men Weidemann viste allerede her et koloristisk talent som skulle bli bærebjelken i hele hans kunstnerskap.

Arrestert av tyskerne og flyktet til Sverige
I 1943 stilte Weidemann ut i Bergen Kunstforening, men ble arrestert av tyskerne på grunn av illegal virksomhet. Hans Stormoen og forfatteren Kåre Fasting klarte å få han ut av fengsel, skaffe pass, og Jakob måtte flykte til Oslo ut på sommeren. Han reiste deretter til slektninger i Steinkjer, der han holdt en utstilling i Susæg-gården, men våren 1944 måtte han flykte videre over grensen til Sverige. Her meldte han seg til de norske politistyrkene og kom til treningsleiren i Falun.

3. juli ble han utsatt for en ulykke som han selv har gitt uttrykk for må ha hatt stor betydning for hans senere kunstneriske utvikling. En sprengladning detonerte slik at han mistet synet. Først etter et lengre sykehusopphold og tre operasjoner fikk han synet tilbake, men da bare på det venstre øyet. Tiden som blind satte dype spor i hans sinn og var trolig av avgjørende betydning for den retning hans kunst senere skulle ta: mot "en eksplosjon av farge og lys". Et av bildene han malte mot slutten av sitt liv, kalte han nettopp Øyet i naturen. I boken Portrett i ord skriver Weidemann på en av de første sidene:

Jeg tok feil lunte, en detonerende lunte, så alt smalt. Det forandret hele mitt liv. det var en skjebne, jeg var 22 år og tenkte på at jeg kanskje aldri skulle få se livet mer. (...) Det kom en så sterk lengsel etter skjønnhet ... etter lyset. Alt lå der. Lyset kommer i mørket. Det er en logikk der. Jeg var ute etter poesi i mørket. Det var vanskelig for meg å få poesi ut av naturalismen fra det lyset du så rundt deg. Jeg oppdaget at det var fargen jeg søkte som mitt språk. Jeg hadde ikke sett noe abstrakt kunst tidligere, men farge måtte bli språket. (...) Jeg malte et bilde som ble slik jeg så det for meg i blinde. Et lyst bilde som en eksplosjon i farger - og Rolf Stenersen kjøpte det. Hadde jeg ikke blitt blind der, men reist med de andre til Finnmark som meningen var, hva hadde skjedd da? Det er et merkelig billedmessig løp dette. Det er ikke sikkert at jeg hadde blitt slik jeg ble. Det var den viktigste opplevelsen i mitt liv.

Weidemann ble dimittert og drog til Stockholm, hvor han ble opptatt ved Konsthögskolan og kunne fortsette sitt arbeid som kunstner. Han gikk i lære hos Sven Erixson og kom i kontakt med byens unge kunstmiljø så vel som med internasjonale strømninger, især Picasso og hans kunst, som skulle få en avgjørende betydning for Weidemanns videre utvikling som maler. Det var også i Stockholm han møtte forretningsmannen og kunstsamleren Rolf E. Stenersen, som i sin rolle som mesén og venn gjorde det mulig for Weidemann å vie sitt liv til kunsten. Weidemann har selv fortalt hvordan han malte sitt første abstrakte bilde:

- Jeg drakk veldig og gikk med svart lapp over øyet. En dag sa læreren: - Ta og mal det hele, Jakob. - Det nytter ikke, sa jeg, men han kjøpte en diger plate, jeg tror den var fire meter lang og to meter høy. Så tenkte jeg: Skal jeg male flukten, skal jeg male eksplosjonen, skal jeg male Stockholm? Skulle jeg begynne til venstre og slutte til høyre som en filmremse? Det ble til at jeg gikk på hele bildet, og det ble som en eksplosjon. Jeg hadde ikke sett noen abstrakte bilder ennå. (...) Da begynte jeg å male de tingene jeg hadde behov for.

Etter krigen flyttet Weidemann tilbake til Steinkjer og bodde hos musikeren Paul Okkenhaug i Levanger for å male til en utstilling. På initiativ fra Stenersen holdt Weidemann sin første separatutstilling i Oslo i Blomqvist Kunsthandel i 1946; dette ble hans definitive gjennombrudd og plasserte ham som en av de mest lovende av etterkrigsdebutantene. Publikum lot seg fascinere av hans koloritt og ble revet med av hans impulsivitet og dristighet. Motivmessig spente bildene vidt - fra figurative stemninger og ekspressive malerier til mer abstrakte oppstillinger. Alt ble solgt, til og med paletten.

I 1946 reiste Weidemann til Danmark og Paris, hadde en stor produksjon og holdt omtrent årlige utstillinger utover i 1940- og 1950-årene: I 1948 debuterte han på Høstutstillingen, i 1950 hadde han en stor utstilling med 55 malerier på Kunstnernes hus, utførte sin første utsmykning i Mesna fabrikkers direksjonsværelse, og han ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet med maleriet Tre skulpturer. Han reiste til Italia og Sør-Frankrike, og giftet seg med journalist Anne Marie Frøisland. Etter hvert stilte han ut i New York og i Nasjonalgalleriet. Bildene var mer konstruktivistiske, og Weidemann ville vekk fra det sentimentale. Etter hvert jobbet han seg mer over i en stil som kan minne om kunstneren de Staël, og søkte også noe knudrete og stofflig i overflaten og bort fra det glatte maleriet. Weidemann fortalte i Morgenbladet 1. juni 1946 om noen mennesker som kom bort og spurte hvorfor han hadde latt fargen renne nedover; at det virket sjuskete å selge et slikt bilde. Weidemann sa at han måtte lage det slik; og at et sånt bilde blir dødt hvis det lages pertentlig. En slik samtale sier mye om hvor moderne Weidemann var, og hvor ny hans stil var i kunst-Norge.

Skogbunnbildene
I 1958 utførte Weidemann et dekorativt maleri på baugen av Fred. Olsens båt M/S Botticelli, han deltok på Biennalen i São Paulo i Brasil og gjorde flere store utsmykninger for Norsk Hydro. I 1962 flyttet familien til Vinderen i Oslo.

Mot slutten av 1950-årene fant Weidemann frem til sine såkalte "skogbunnbilder". Han skal ha sagt at han lette etter motiver, men så lå de der, rett foran han. Skogbunnbildene ble stilt ut på Kunstnernes Hus i 1961, hans andre separatutstilling der, og Weidemann fikk med ett status som en fornyer av norsk kunst. Mange regner denne utstillingen som det store gjennombruddet for det abstrakte maleriet i vårt land. Formspråket Weidemann tok i bruk, var i og for seg ikke nytt; med rene flater i dype, mørke jordfarger. Det nye i disse bildene lå først og fremst i materialbruken, som gav mange av arbeidene et taktilt, nærmest relieffaktig preg, der malingen var påført i tykke lag med palettkniv og andre grove redskaper. På et av maleriene gikk det med 140 kilo maling, og det tok to år å fullføre.

- Nei, skogbunnen, den inneholder alt en trenger av farger. Den har uttrykk, den har karakter. Det er arbeid, arbeid og arbeid igjen som fører frem. Joda, du kan ha syner og visjoner og inspirasjon som bare pokker. Men du må gjøre noe med den, du må slite, ta deg sammen, gå i gang, ellers blir det ingenting av noenting. Du må køle på! Et godt maleri er et stykke dramatikk, kommenterte Weidemann til Karin Hellandsjø i 1979.

Med de nye bildene forlot Weidemann en gang for alle det rent konkret-abstrakte maleriet. Hans formspråk var fra nå av abstrakt, tilknyttet naturen. Signaturen Weidemann var skapt. Selv forteller han om det viktige funnet:

- Da jeg malte ferdig et 50 meter stort bilde på baugen av Fred. Olsens skip, ba jeg førstestyrmannen bli med meg på Stedleijk museum for å se van Gogh i Amsterdam. På vei inn til van Gogh så jeg ti-tolv store ungdomsarbeider av Chagall. De kom som et øksehugg. Jeg husker ikke noe før jeg våknet hjemme hos Anne i Norge, at jeg var blitt fraktet hjem og hadde mistet stemmen. Etter å ha fortalt Anne om opplevelsen med Chagall sa jeg: Nå går jeg på fylla og blir ferdig med det eller så ordner du termos med kaffe, så drar jeg til Vettakollen. Gudskjelov gjorde jeg det siste. Så satt jeg der og gråt, og plutselig så jeg det. Jeg så skogbunnen - bark og maurtuer, grønn lav – herregud, her er det! Jeg ville ha tak i noe norsk, det høres banalt ut, men det var en sannhet også.

Steinkjer kirke
I 1965 skjedde det tre nye store ting for Weidemann: Han ble innkjøpt til Vatikanet kunstsamlinger, var festspillutstiller i Bergen, og han fikk i oppdrag å smykke ut kirken i sin fødeby, Steinkjer, med altertavlen og 17 glassmalerier. Arkitekten Platou, som hadde gjenreist kirken etter bombingen under krigen, ga Weidemann frie tøyler. Kunstneren nektet å lage et utkast til kirken med begrunnelsen at han ikke kopierte seg selv. Piletreet over bestefarens grav ble inspirasjonen til abstraksjonene på korveggen. Hele arbeidet er malt med små pensler, og hver kvadratmillimeter av det 108 kvadratmeter store lerretet er bestrøket. Det dreier seg altså om hundretusener av strøk.

Mange mener at arbeidet med glassmaleriene bidro til en endring av Weidemanns malestil. Nå ble den maleriske behandling av selve lyset hans hovedambisjon. Som i skogbunnbildene var naturen fremdeles hans viktigste kilde til inspirasjon, men fra nå av er det snarere lysets gjennomstrømning av naturen han fokuserer på. Weidemann ga ofte uttrykk for en stor fascinasjon for lysets magiske virkning på alt liv om våren, og især var han opptatt av de skjøre markblomstenes streben mot lyset. I sin hyllest til en annen stor lysmaler, den berømte gresk-spanske maleren El Greco, sier han: Lyset er fritt og rent, ikke oppgått og trampet ned. Det er nytt hele tiden. I de følgende årene deltar Weidemann blant annet på Biennalen i Venezia, han stiller ut i Paris, og i New York er han med på en utstilling til inntekt for UNICEF. Dessuten maler han flere bilder med religiøse titler som Veien til Jerusalem, Påskemorgen og Tåke i Getsemane. Og bildet Til Helge, som var konas bror som ofret livet sitt som 22-åring i krigen. Selv forteller han om det å få inspirasjon:

- Mange tror kunstnere går rundt og ser opp på vinduet i skråtaket og alt mulig for å få inspirasjon, det er bare tull. Du kan ikke bruke hørerør for å høre englesang. Kunstnere er liksom så veldig sarte og poetiske. Jeg har møtt det motsatte, og det er grunnen til at mange av oss har stengt oss inne. Jeg skjønner de som mener at man må være full av faen for å drive med dette. Det går ikke ellers.
Under Weidemanns Festspillutstilling i Bergen i 1965 sa kunstsamleren Rolf Stenersen så treffende: Jeg så lys, lys natt for hele himmelen var hvit av stjerneskinn, og mens jeg sto der naken og badet i det vakre, hvite lyset, var det plutselig som om himmelen åpnet seg mot meg. En bølge av lys skyllet gjennom meg og gjorde meg våt i øynene. Blendet vendte jeg meg bort. Jeg så verken jomfru Maria eller Gud. (...) Jeg så selve lysskimmeret. (...) Ja, ja, Jakob, jaggu kan du male. Dette er din store tid. Ennå har du noe å gi.

Fra skogbunnen og mot lyset
Utover i 1960-årene ble paletten til Weidemann stadig lysere og klarere, med vårunderet, naturens gjenfødelse etter vinterdvalen og blomstenes vekst mot lyset som tema. Fra skogbunnen løftet Weidemann etter hvert blikket opp mot trærne og blomstene. Fargen ble det bærende elementet, og et ekspressivt, lyrisk-abstrakt maleri ble født.
I 1968 flyttet maleren med sin kone Anne til Lillehammer og gården Ringsveen. Weidemann var akkurat ferdig med utsmykningen i Steinkjer kirke da de ringte fra Maihaugen på Lillehammer og spurte om han kunne male et bilde på 19 meter? Weidemann sa han kunne godt male en kilometer, han. I et intervju i en avis i Lillehammer ytret også Weidemann at han og Anne var ute etter et småbruk med hest og sau; småbruket han hadde lovet Anne en av de første gangene de hadde møttes. Skjebnen sto Weidemann bi. En bonde hadde tenkt å rive Ringsveen for å plante skog. I stedet ble det solgt til Weidemann og kona.

Jakob har fortalt at han gikk rundt på jordene, og i atelieret lå malesakene klare. I bakgrunnen lød den langsomme satsen fra Beethovens niende. Han tenkte hva faen skal jeg gjøre? Plutselig skjedde det noe, omtrent det samme som skjedde da han så skogbunnen i 1959 på Vettakollen: Markblomstene, det minst aggressive på denne jord, Guds fingeravtrykk på jorden, dukket opp. På Ringsveen fant han altså markblomstene, lyset og roen. Men aldri freden, som han selv har påpekt.

- Jeg holder meg til den oppstandelsen jeg kjenner, og skjønner blomstene som kommer hver vår, den andre kan jeg ikke få tak i med min fornuft. Og hvis ikke Gud er å finne i en hestehov, så vet jeg ikke hvor, sa Weidemann til Dagbladet i 1972.

Bildet til Maihaugen begynte med at han malte Anne med rødt. For å få et utgangspunkt. I det samme han hadde skrevet navnet, sa Anne "hei" bak han, og stod der med en bukett markblomster.

- Bildet heter naturligvis Mai. Alt strekker seg oppover, det skal være et stykke natur, med spyd av sollys som stikkes ned. Det er lyset og blomstene som interesserer meg, ikke de evindelige formene. Uttrykket skapes av lys. 20. juni var lerretet på plass, 20 mann måtte til for å klare den jobben, forteller Weidemann til Koefoed om utsmykningen på Maihaugen.

Norges mest internasjonale kunstner
Etter at Weidemann i 1968 slo seg ned på Ringsveen på Lillehammer, forble hans motivkrets den samme, nemlig blomsterengen. Bildene var preget av fordypelse og repetisjon i alle regnbuens farger. Det var vart og poetisk ned til det hvite duse, men også energisk med store, kraftige penselstrøk og kraftige, saftige farger. For å beskrive disse bildene har man ofte grepet til musikken. Fra en enkelt strofe til lyriske stykker og hele satser fremstår hans verk nærmest som symfonier i farger.

Blått har alltid vært en prioritert farge hos Weidemann. For han er det ingen farge som har en slik avstand i seg som blå. Dyrene var også sterkt til stede i Weidemanns liv:

- Fra den første schæferen som hentet øl til meg på Okkenhaug, huskyen Noga, border collien Lille Vind, tempelhunden Tsi-Tsi og gamle Antin, som han selv skriver i boken sin. I tillegg kom hestene og rundt 30 sauer, alle med navn han husket.

I årene etter Maihaugen-utsmykningen etablerte Weidemann seg i det internasjonale kunstmiljøet og befestet sin stilling som Norges mest internasjonale kunstner. I 1991 kom boken Juleevangeliet ut, basert på Weidemanns egne opplevelser fra barndommen.

I 1999 donerte Weidemann også bort gården, og den har siden vært eiet og administrert av Stiftelsen Ringsveen. Det var Weidemanns uttrykkelige ønske at den skulle kunne brukes som oppholds- og arbeidssted for yngre kunstnere.

Utstillinger og hvor bildene er i dag
Ved sin bortgang i 2001 fremstod Jakob Weidemann som en folkekjær kunstner en hel nasjon følte de hadde et forhold til. Han opplevde å bli invitert som festspillutstiller ved Festspillene i Bergen to ganger (1965 og 1973), representerte Norge på Venezia-biennalen 1966, og gjennom 25 år stilte han jevnlig ut i Paris og deltok på en rekke internasjonale mønstringer i tillegg til sine mange utstillinger rundt om i Norge. Av større separatutstillinger kan nevnes Paris i 1963, New York i 1984 og Berlin i 1986, og Weidemann hadde store mønstringer ved Henie-Onstad Kunstsenter i 1970, 1975, 1982 og 1996.

Weidemann utførte også mange monumentale utsmykninger. Av de mest kjente er: Alf Bjerckes Fabrikker på Alnabru i Oslo (1960), Norsk Hydros administrasjonsbygg i Oslo (1960–1961), Steinkjer kirke (1965), Maihaugen, Lillehammer (1967), Alfaset kapell, Oslo (1971), M/S Royal Viking Sea (1973) og Radiumhospitalet. Jakob Weidemann ble også tildelt Anders Jahres kulturpris 1994.

Weidemann etterlot seg en stor produksjon og er også representert i de største offentlige kunstsamlinger i Norge samt i Moderna Museet i Stockholm, Musée d'Art Moderne de la Ville de Paris og Vatikanmuseet. Nasjonalmuseet for kunst eier hele 19 malerier av Weidemann, blant annet de to ungdomsbildene Interiør og Selvportrett fra 1942, samt et sentralt arbeid fra tidlig i 50-åra; det Ekeland-influerte maleriet De forente nasjoner. Henie-Onstad Kunstsenter har flere betydelige arbeider av Weidemann, som Storfuglen letter (et hovedverk fra Skogbunn-perioden) og de monumentale 60-tallsmaleriene Veien til Jerusalem, Tornekronen, Tåke i Getsemane og Hommage à El Greco. Et karakteristisk arbeid fra hans seneste år, Blått raseri, finnes også på Høvikodden. Astrup Fearnleys Museum har et stort og viktig maleri av Weidemann: Epletreet og regnbuen fra 1964, mens Stenersenmuseet eier flere sentrale, tidlige arbeider av Weidemann som Atelierinteriør, Den gale, Partisan, Sjømannsenken, Stålarbeideren, Petrusjka og Steinskulpturen. Museets kunstsamling er basert på Rolf Stenersens sjenerøse gave til Oslo kommune, og Stenersen var i alle år Weidemanns gode venn og mesén.

I 2003 mottok Lillehammer Kunstmuseum den såkalte Ringebusamlingen, malerier av Jakob Weidemann, i gave. En av betingelsene var at Lillehammer Kunstmuseum i minimum 10 år skulle stille arbeidene til disposisjon for Ringebu Prestegard i sommermånedene.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Scanpix

Relaterte kunstverk basert på emneord

av 4